Raffinement og observans
av Erkebiskop Krysostomos
av Etna
Nettopp hva er den ortodokse tradisjonalistens
observante liv? Vi kan kanskje takle dette spørsmålet ved å spørre to andre
spørsmål: først, «Hva utgjør ‘observans’ for en ortodoks kristen?»; og, «Hva er
ortodoks tradisjonalisme?»
Observans kan faktisk ikke skilles fra
tradisjonalisme. Ifølge det vi lærer fra Hl. Gregorios Palamas, er en observant
ortodoks kristen en som følger Den hellige tradisjon: Guds lover, som begynner
med De ti bud, kjærlighetsbudene vi mottar fra Kristus selv (dvs. å elske Gud
over alt annet og å elske sin neste som en elsker seg selv), og Kirkens hellige
kanoner. Hl. Gregorios, i forskjellige tekster, forteller oss også, i
samstemmighet med kirkefedrenes konsensus, at tradisjonene og skikkene som
utgjør Kirkens hellige tradisjon må observeres in toto – ikke selektivt, som så ofte er tilfellet i dag, med en
selvtjenende bruk av skillet mellom Den hellige tradisjon og «tradisjoner» med
liten «t,» som visstnok er valgfrie mens Den hellige tradisjon er bindende.
Mens forskjellen mellom Den hellige tradisjon og visse tilfeldige kirkelige
skikker kan være nyttig, er et slikt skille ukjent for Kirkefedrene i sine
definitive og nøyaktige bemerkninger om Den hellige tradisjon per se. Og det har heller ikke noe
applikasjon når det gjelder inspirerte kanoner som har med tro og åpenbart
dogme å gjøre. Ja, på et universalt eller omfattende nivå, sier Hl. Johannes
Krysostomos det følgende om det som har blitt gitt oss i Kirken: «Det er
tradisjon, spør ikke videre.» Observans går også forbi loven og rører ved våre
åndelige forpliktelser, vår lojalitet til dem som er våre åndelige veiledere,
vår trofasthet til Krist levende Legeme (til dem som er våre trosfeller), og,
så klart, til alle menn og kvinner, uansett deres religion. Ja, hvis vi er kalt
til å være en separat og sui generis
kristen «rase,» det «Nye Israel,» er dette for også å kunne kalle andre til å
delta i det som vi er kalt til. Disse er også del av Den hellige tradisjon vi
formanes om å følge.
Når det gjelder tradisjonalisme i seg selv, har vi
dem som tror, helt feil, at det er nok å være ortodoks: at en bekjennelse av
ortodoksien er tradisjonens (παράδοσις) – eller mottakelse av det som har blitt overlevert
fra Kristus, apostlene, og kirkefedrene selv - sine qua non, og at ortodoks
tradisjonalisme er et konseptuelt overtall. Dette er falsk resonnement som dessverre
brukes, i de fleste tilfelle, til å unnskylde en fra alt som følger bekjennelse
av rett tro (ορθοδοξία); dvs. fra alt
som kreves av praksis og observans av troen, eller ortopraksis (ορθοπραξία).
Tradisjon er faktisk en aktiv prosess der en engasjerer livet på en direkte
måte. Det er en dynamisk overlevering av Kirkens empiriske erfaring. Ja, ordet «tradisjonalisme»
beskriver det ubrutte båndet mellom
bekjennelse og praksis, som riktig uttrykker «troens fylde» (πληρότης
της
πίστεως).
Hvert skille mellom tro og gjerninger, bekjennelse og innsats, og mellom tro og
liv er det som faktisk har skilt dem som er ortodokse i navn og bekjennelse fra
dem som har tradisjonalismens ånd som et grunnlag for deres vitne… Som Fader
George Florovsky bemerker, er det ikke nok, om en hevder å være ortodoks, å
resitere en riktig trosbekjennelse eller holde til riktig teologi; men en må
heller oppnå «fedrenes tankegang» (φρόνημα τῶν Πατέρων) ved dianoetisk, noetisk og praktisk utøvelse av
ortodoks sannhet som et teologisk faktum; kort sagt, må en gjøre troen empirisk
ved å oppleve og leve den. En må virkelig
være ortodoks.
Det er basert på alt jeg har sagt om observans og
tradisjonalisme at Kirkefedrene, i enstemmighet (som med ett sinn – unus animus) og med uknuselig
bestemmelse, forteller oss at ortodoksi ikke bare handler om hva vi tror, men
også hvordan vi går, snakker, kler og oppfører oss; og ikke bare i Kirken og
privat, men også i våre verdslige liv, i vårt arbeid og selv i underholdningene
og distraksjonene vi tillater oss. En riktig trosbekjennelse uten disse – og,
sannelig, uten streng og oppriktig faste, uten bønn (og ustanselig indre bønn attpåtil),
uten å holde ved Kirkens hellige kanoner og guddommelige tradisjoner (om ikke i
deres eksakthet, så i hvert fall i et ønske
om en slik fullkommen observans og ikke med en ånd som leter etter hver grunn
til å unngå fullkommen observans for å kunne tjene personlig nytelse og
ubegrenset verdslighet) – gagner oss ikke. Vi vil dømmes «der vi blir funnet,»
som det åndelige aksiom har det, og ikke ved våre ord eller uttaler; med andre
ord, vi dømmes etter vår åndelige tilstand, ved vår kjærlighet for Den hellige
tradisjon og observans, ved vår nestekjærlighet og ved hvor rakt vi finner feil
i oss selv og ikke i andre (et annet aspekt av observans og en av de høyeste
former for selvfornektelse). Hvis vi lyver, beskylder andre, rettferdiggjør oss
selv så vi nedsetter våre søsken, og søker det som tjener vårt ego, vil vi
naturlig ha avviket fra observansens ånd og vil i vårt indre være fraseparerte
fra «våre fedres Tro» (troen som overleveres i åndelig suksesjon), uansett hvor
«riktig» vår bekjennelse var og uansett hvor mye vi utvendig latet som vi hadde
en forpliktelse til tradisjonell observans i det offentlige. Vi vil, som
ørkenfedrene forteller oss, som fruktløse trær med vakre blader.
Etter å ha sagt hva ortodoks observans er, og etter
noen bemerkelser om ortodoksiens observante tradisjonalisme, skulle jeg ha
villet si noe mer om den raffinerte livsstilen en virkelig observant ortodokse
kristen kan leve, og deri, i denne ufullkomne verden, søke fullkommen
omvandling og enhet med Gud ved Hans nåde (som utgjør frelsen, slik den forstås
av Den ortodokse kirke). Ved å gjøre dette, mener jeg ikke å irettesette noen
(for om jeg gjorde det, måtte jeg først ha irettesatt meg selv); og jeg skriver
heller ikke mine kritiske bemerkninger med fordømmelsens frekke ånd, som dessverre
er så vanlig blant dem som i dag hevder å være ortodokse tradisjonalister. Mitt
mål er å understreke at, ved å søke åndelige ting med en forferdelig umoden
iver, må vi stadig prøve å raffinere
oss selv, både åndelig og i våre daglige handlinger med verden og andre. Vi
burde aldri glemme hvor sentralt gode manerer er i vår observans av troen;
respekt for våre åndelige (jo, også våre sosiale og politiske) overhoder; en
sans for dekorum; og evne til å stige over, først vår egen smålighet, og deretter
våre kritikeres smålighet, om de (eller vi, for den sakens skyld) så er drevet
av sjalusi, fiendtlighet, djevelske energier av et eller annet slag…eller de
menneskelige svakhetene og manglene som ofte skitner til kirketjenestens ære.
Hvis vi søker raffinering som et første steg i våre høyere åndelige sysler, vil
vi ikke bare unngå de råe og ufine svakhetene jeg har referert til, men vi vil
faktisk se at, på samme måte som kroppens og sjelens sykdommer ofte henger
sammen (noen ganger, ved Guds forsyn, på en positiv måte, og andre ganger, på
grunn av våre synder, på en negativ måte), så hindrer eller hjelper ofte en
kristens utvendige oppførsler ham i leten etter dydene. Raffinement kan være en vei til opplysning: et første steg, i
den jordiske verden, som kan føre til og oppfordre åndelig vekst.
Ortodokse tradisjonalister har, av en eller annen
merkelig grunn, utviklet en villedende ide om at sann forpliktelse til troen på
en eller annen måte gjør dem denne troens «voktere,» om ikke Sannhetens
opprettholdere og bekjennere. Ofte med uekte fromhet, uttaler de seg med
formanelsene og irettesettelsene til ortodoksiens store kirkefedre og
bekjennere, men uten nåden og visdommen kirkefedrene sa disse tingene med. De
skaper derved et ufint og vulgært bilde som er helt fremmed til raffinementet
som karakteriserer hele den ortodokse patristiske tradisjonen. Med mangel på
veldedighet, gjestfrihet, og utvendige sosiale høfligheter, besudler de de
samme tradisjonene de tror de opprettholder. Og som verre er, utnevner de seg
ofte som troens offentlige prokuratorer, og innbiller seg, før de har
irettesatt seg selv og bekjent sine egne synder, at de har rett – og til og med en plikt – til å undersøke
og dømme presteskapet, deres trosfeller, samt de forskjellige «heretikerne» og «trosbesudlerne»
som de tror de har rett til å «regne ned ild» fra det høye, som én helgen har
sagt det. De går ofte forbi kritikk, forbi de skarpe ordene som noen ganger er
nødvendige for å irettesette de bortkomne, og blir ydmykende kritikere av alle,
og bruker vulgært, krenkende og uhøflig gatespråk i Troens navn. Denne mangelen
på raffinement er et kjennetegn på åndelig umodenhet, mangel på dømmekraft og
diskresjon, og på åndelig villfarelse. Slik ufin oppførsel har ikke noe med ortodoks
observans å gjøre. Det må unngås om en ønsker å følge et observant ortodokst
liv.
En annen avvikelse fra observans som har blitt en del
av såkalt tradisjonalisme er å has som vane å grave i andres privatliv.
Raffinerte, siviliserte mennesker lærer fra barndommen å ikke stirre på andre i
gaten, å passe på sine egne affærer, og ikke være overnysgjerrige om andres
privatliv. Selv kirkekanonene råder oss om å ikke være alt for nysgjerrige om
kirkeledernes «personlige» svakheter. Men i vår tid, der uraffinerte og dårlige
vaner springer opp, er ikke slike oppførselsstandarder bare oversett, men støy
godtas over alt. Nesten overalt, «Googler» folk hverandre i dag, i et forsøk på
å samle informasjon om andre, i en pervers voyeurisme. Og dette skjer også i
Kirken, som om en hyklete «behov for å vite» eller «Guds folks rett» på en
eller annen måte har satt til side Herrens budskap om at slike ting ikke har
noe å gjøre med dem Han kaller til å «følge Meg.» Psykologer og psykiatere, i sine profesjonelle ansvar og innenfor sine
kontor, kan ha rett til å titte inn i andres privatliv. Men dette, bortsett
fra det strenge konfidensialitetsregelverket
som, hvis brutt, kan føre til fratakelse av tillatelse til å drive medisin,
gjøres for å hjelpe andre mennesker og kurere deres sykdommer, og har ikke noe
å gjøre med å interessere seg i ens medmenneskers svakheter og synder. En
kristen kalles til en annen form for terapi: den som dekker en annens synder og
ser først og fremst til sine egne affærer, og unngår, som kirkefedrene råder
oss, den dødelige synden å være for nysgjerrig på «vår broders synder.» Et tegn
på raffinerte mennesker er at de holder sine privataffærer til seg selv og at
de respekterer andres personvern som hellig. Dette er også et kjennetegn på en
observant tradisjonalist, selv om motsatt oppførsel rår blant såkalte
tradisjonalister.
På et mer hverdagslig nivå, hører det til slik
raffinert oppførsel trekk som observante ortodokse kristne burde følge og
kultiverer, siden de både støtter og speiler riktig oppførsel. En observant
ortodoks kristen burde stadig streve for å leve et berikende og opphøyd liv,
lese god litratur, lytte til oppløftende musikk, nyte god kunst og oppsøke
intelligent samtale. Dette gjelder ikke bare åndelig lesing, kirkemusikk,
ikonografi og åndelig tale, men også det sekulære. Selv om en grov form for
antiintellektualisme har dukket opp – helt upassende – i Kirken, utkledd som
ortodoks observans og tradisjonalisme, er det nødvendig for oss å raffinere
tankene og intellektet (det dianoetiske fakultet) med den samme varsomheten vi
ønsker å utvikle våre noetiske og åndelige fakulteter. Det er så klart ikke noe
demonisk eller «verdslig» i god litratur, klassisk musikk, tradisjonell
folkemusikk, oppløftende og inspirerende kunst (til og med noe av bedre moderne
kunst), eller i å kle seg i en stil som unngår stadig endrende mote, overdrevede
frisyrer, og glorete jåleri, men som er attraktiv, ærverdig, klassisk,
tradisjonell og beskjeden (ved å unngå å vise kroppen på en billig og vulgær
måte). Tvert imot, disse kan hjelpe med å utvikle ens åndelige følsomheter.
Hvis det er noe demonisk å si om dem, så er det at djevelsk blindhet kan føre
en til å innbille seg at de på en eller annet måte er vonde eller upassende,
siden deres bidrag til sjelens raffinering er så direkte og udiskutabel, både
fra et psykisk og åndelig synspunkt. En kan være sikker på at å gå på konserter
og ærverdige, edru underholdning ikke er vondt; disse kan være til sjelens
gagn. Dette gjelder også andre sosialaktiviteter, som å tilberede og nyte gode
måltid, dekke et passende bord der de kan nytes, og delta i samtaler i oppløftende
og formelle omgivelser. Disse er ikke en invitasjon til fråtseri og
verdslighet, men er faktisk midler ved hvilke disse syndene kan kontrolleres.
Et observant liv innenfor den ortodokse tradisjonen kaller oss til å oppreise
oss og bli edle, ikke bare i ånd, men i vår daglige oppførsel og aktiviteter.
Bortsett fra disse generelle egenskapene en observant
ortodoks kristen burde kultivere, er det en spesiell aktivitet alle ortodokse –
om ikke også den heterodokse befolkningen – burde unngå som ødeleggende til en
raffinert levemåte. Det er nødvendig for hver sivilisert person å unngå «det offentlige liv» på internett, et
vidunderlig moderne middel for intellektuelle resurser, hvis det brukes på
riktig måte, men en stadig mer uanstendig og fordervet offentlig plattform for
diskusjon som ødelegger tanker og sjeler. På internett ser en fordømmende brev,
åpne angrep, og snakk om ting som for bare tjue år siden aldri hadde blitt
nevnt – for ikke å si diskutert – i høflige kretser eller i offentligheten, men
som nå blir ansett som passende ting å bry seg om. En kommer over meninger fra
mennesker som, hvis de var under fagfellevurdering, aldri hadde blitt hørt, noe
som hadde vært til samfunnets gode. Individer uten noen intellektuelle gaver,
uten åndelig lærdom eller god utdannelse, men allikevel oppblåste i sine
fantasier, fremstiller ideer og villeder sine lesere og dessverre innfører til
fagområdet tull, meningsløs spekulasjon og idiosynkratiske personlige synspunkt
som sjeldent er verdt en tanke, ofte mens de motsier edru åndelige stemmer
eller lærde og dyktige akademikere. Også andre bidragsytere til nettets
sladderkloakk er besatte av interesse for andres liv og affærer
(internettvoyeurer og sladderhanker); de sinnssyke, sosiopater, borderline
personaliteter som søker en identitet i nettlivets relative anonymitet, og «misfits»
som kjeder seg og kan nådeløst angripe andre i fantasiverden cyberspace, holde
rett på forskjellige diskusjonsgrupper og lister, bryte med sivilisert
oppførsel og vende om alle som lytter til dem eller deler deres mentale og
sosiale mangel til primitivismen til det darwinere ville kalle førsosial
apelikhet. Det er ikke mulig å være en observant ortodoks tradisjonalist og
delta i slike ting. De som gjør det, enten på grunn av patologiske interesser
eller tendenser, eller fordi de er tiltrukket nettets religiøse pornografi,
ødelegger sakte men sikkert sin ortodokse samvittighet og bekrefter argumenter
om menneskets sosiale devolusjon.
På bekjennelsens nivå, må den obligatoriske
dimensjonen i å leve ut en observant tradisjonalisme innenfor ortodoksien –
både med tanke på det en «burde» og «ikke burde» gjøre – fokusere på religiøs
toleranse innenfor en sammenheng som bevarer vår tro og, som de hellige
kanonene fastslår, ser til at vi ikke på noen måte kompromisser den på noen
måte ved å blande den med vranglære. Vi må utvikle evnet til å stå standhaftig
for troen…uten å være redd for å se vranglære for det det er, men samtidig
klare til å kalle dem som holder slik vranglære til den riktige tro, uten å
kalle dem kjettere og fornærme dem. Vi burde behandle de vantro med respekt, og
opplyse dem ved vår kjærlighet og vår riktige oppførsel. Over alt annet, må vi
til alle tider unngå inflammatorisk fundamentalistisk språk, å dømme andre til
helvete, og nedverdige dem som tror på noe annet enn oss. Slike ting er
fremmede for vår trosetos…Til slutt burde vi aldri uttrykke våre meninger om
sann ortodoksi og praksis på en omstridt måte; vi må heller, ifølge Apostlen
Paulus’ råd til Hl. Timoteus, «ikke stride, men være milde mot alle» med
usvekket tålmodighet.
Det raffinerte liv av ortodoks observans er ikke for
dem som er sinte og aggressive, fordi vi tradisjonalister må innrømme våre
svakheter; det er ikke for dem som under tradisjonalismen søker en viktighet
eller «spesiell status»; og det er i hvert fall ikke for dem som føler at de,
ved å innrømme at de i sin åndelige strid er besudlet av urenhet og
ufullkommenhet, full av synd og nedbøyd av en tung samvittighet, har derved
tapt og ikke gagnet (som de jo har). Det er et liv for dem som ønsker å begynne
den guddommelige oppstigning uten prerogativer, innbilskhet og forutsettelser;
for dem som ønsker å lykkes i åndelige ting ved å raffinere, først deres
tanker, kropper og personlige ønsker; og for dem som, ved å bli gode og snille
mennesker, har klatret opp på himmelstigens første trinn, mot omvendelse eller θέωσις,
holdt over syndens og egoets bakke ved ydmyk underordning til Kirkens lov, Den
hellige tradisjon, og til veiledelse fra dem som, uansett hvor ufullkomne de
måtte selv være, kaller andre til oppriktige, moralske, opphøyde og observante
eksterne liv, så de, ved Guds nåde, måtte kunne klatre hjertets stige til
eksistensens vesen, som ligger i åndens indre liv. Til dem som forakter,
avfeier, latterliggjør eller til og med hater det observante liv, la oss svare med
det raffinementet vi kalles til av den sanne ortodoksi: med stillhet når vi
utsettes for sladder og personlig angrep, forpliktelse som svar til
fordømmelse, og fast men mild forkynnelse som svar til tullprat og løgn fra dem
som forsvarer innovasjon og oppgivelse av alt som i to tusen år har produsert
hellighet og transformasjon i Gud.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar