Om barnedåp

Et brev til dem som var imot dåp av spedbarn

av Hl. Cyprianus av Kartago (+258)

Vi har alle kommet frem til at Guds miskunn og nåde ikke skal nektes noen født av et menneske. For som Herren sier i sitt Evangelium, «Menneskesønnen har ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse dem.» Vi må streve så godt vi kan for at ingen sjel går tapt. For hva mangler den som har blitt skapt i livmoren av Guds hender? For oss, ja, og for våre øyne, ser det ut som de som vokser i løp av dagenes gang har mottatt noe bedre. Men det som Gud har skapt, er gjort fullkomment ved Guds herlighet og verk som har skapt det.

Ikke bare det, men tro til Den guddommelige skrift erklærer til oss at alle, om de er spedbarn eller eldre, har lik andel av den guddommelige gaven. Elisja, når han tryglet Gud, la seg selv oppå enkens sønn, et spedbarn som lå død, slik at han lå hode til hode, og ansikt til ansikt, og Elisjas lemmer var spredt ut over barnets lemmer, fot mot fot. Hvis vi tenker på vår ulikhet i fødsel og kroppsstørrelse, kunne ikke et spedbarn bli lik et voksent og modent menneske, og hans lille lemmer kunne ikke ha passet og vært lik en voksen manns større lemmer. Men i dette uttrykker Skriften en guddommelig og åndelig likestilling, at alle mennesker er like, siden de har alle blitt skapt av Gud; og vår alder fører kanskje til forskjell i kroppsstørrelse ifølge verden, men ikke ifølge Gud; kanskje hvis dåpens nåde hadde vært gitt i forskjellige mengder, ifølge mottakerens alder, men Helligånden gis ikke med mål, men i lik mengde til alle etter Faderens kjærlighet og miskunn. For Gud, som ikke gjør forskjell på folk, gjør ikke forskjell på alder; siden Han viser seg å være Far til alle og gir alle den himmelske nåde i likt mål.

For, når det gjelder det du sier, at et spedbarn i de første dager etter fødselen er urent, slik at alle grøsser ved tanken av å kysse det, fastslår vi at dette ikke burde anses som noe hinder for den himmelske nåde. For det står skrevet, «Alt er rent for den rene.» Ingen av oss burde grøsse ved tanken av det Gud har skapt. For selv om spedbarnet fortsatt er ferskt fra fødselen, er det ikke slik at noen skulle grøsse ved tanken av å kysse det ved å gi det nåde og i å skape fred; siden i spedbarnets kyss burde vi alle, for religionens skyld, se for oss Guds egne hender, som vi på en måte da kysser, i det nyskapte og nyfødte mennesket, når vi omfavner det Gud har skapt…

…Hvert menneske må ha tilgang til Kristi nåde, siden Peter også sier i Apostlenes Gjerninger, «Men Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent.» Men skulle noe hindre et menneske i å oppnå nåde, hadde det vært de grove syndene til de voksne og eldre. Men igjen, selv til de største syndere, og til dem som hadde syndet mye mot Gud, ble syndenes forlatelse gitt dem når de kom til tro – må vi ikke da være enda mer forsiktige i å ikke hindre et spedbarn, som, nyfødt, ikke har syndet i annet enn å bli født som en etterkommer av Adam, og derved blitt smittet av den gamle død ved sin fødsel, og kan derfor lettere komme til mottakelse av syndenes forlatelse – for ham tilgis, ikke hans egne synder, men en annens synder?

Og derfor, kjære brødre, kom vårt kirkemøte til den beslutning at ingen av oss kan hindre noen fra dåpen og fra Guds nåde, for Han er miskunnsfull og god og kjærlig mot alle. Siden dette gjelder alle, tror vi det gjelder enda mer for spedbarn og nyfødte som av den grunn fortjener større hjelp og guddommelig nåde, så de umiddelbart, helt fra fødselens begynnelse i gråt, ikke gjør annet enn å be.  

Oversatt fra: ‘Letter 58: On the Baptism of Infants’ i Philip Campbell (red.), The Complete Works of Saint Cyprian of Carthage, Merchantville, NJ: Evolution Publishing, 2013, s.429-431.