Utdrag av
Den serbisk-ortodokse Kirkes Patriark, Hans Hellighet +IRENEI sin Påskehilsen
2016
KRISTUS ER
OPPSTANDEN!
“Kristus er
oppstanden og trådde døden under fot, og gav de døde liv! Gled dere hele Guds
folk!»”
(Påskens
Kanon, Ode 9)
Kjære brødre
og søstre. La oss idag feire vår Herre og Gud, «for Han har gjestet og frelst
sitt folk» (Luk. 1, 68), og med sitt oppstandelses lys opplyser Han hele
universet! La oss ære vår Herre «han som ble overgitt for våre overtredelser,
og var reist opp igjen for vår rettferdighet» (Rom. 4, 25). La oss ære vår
Herre, han som etter å ha blitt menneske for for skyld, døde for at han ved sin
oppstandelse kunne åpne for oss dørene til nytt liv! For alle oss som er blitt
døpt til Kristus, er også døde for det gamle menneske, slik at det oppstandne,
gjenfødte, fornyede menneske kan leve med Ham for alltid (jf. Rom. 6,8).
Kristus er oppstanden fra de døde, og har blir den førstefødte av de som var
døde (1. Kor. 15,20), slik at vi som er døde i Adam – det første menneske- skal
kunne bli gjort levende i Kristus og en ny skapning i Ham.
Dette er
grunnen til at vi, på denne Lysets påskedag, synger seiersangen til Ham som har
beseiret dødens makt, til Ham som har beseiret det som i denne verden var
regnet som visdom, og som gjennom sin oppstandelse har frelst de som trodde på
Ham (jf. 1. Kor. 1,21). Vi har sett oppfyllelsen av profetenes ord, og sammen
med apostelen Paulus sier vi: «Vi har lært å kjenne Kristi kjærlighet, som
overgår all kunnskap!» (Ef. 3, 19). For slik som dødens makt kom inn i verden
gjennom våre første forfedres fall i synd, slik knuste også Kristus dødens makt
ved å ta på seg lidelse, frivillig og ved å dø for oss. Slik førte Han
mennesket tilbake til sin opprinnelige herlighet som skapt i Gud. Slik lærer
Oppstandelsen oss hva som er meningen med Guds skapelse. For Herren har kalte
ut av ikke -eksistens det som eksisterer, slik at alt som er til skulle kunne
leve i evighet og uten fordervelse i Kristus, hans enbårne sønn. Hellige
Maximos Bekjenneren, som jo var inspirert av Gud selv, lærer at vi er født i
kroppen; i dåpen blir vi gjenfødt; og i oppstandelsen blir vi evig født i
Kristus, som den førstefødte bland de døde fornyer hele skapelsen og gir den
udødelighet. Ved Hans oppstandelse forener Kristus denne verden med Paradiset,
og i Paradiset tar Han imot - før alle andre - den angrende røveren. Slik gir
Han også oss håpet om at et liv i omvendelse ikke er forgjeves. Ved å feire
Kristi Oppstandelse feirer og jubler vi over det mirakuløse Guds mysterium, at
Han skapte oss til å være deltagere i Guddommelig natur, det vil si i det
gudommelige livet selv, i Hans sønn, den inkarnerte, korsfestede og oppstandne
Herren Kristus (jf. 2. Pet. 1,4).
Før Kristi
Oppstandelse kom alle som døde til dødsrikets mørke avkroker, der hvor ingen
lovpriser Gud. På den måten holdt dødens meningsløshet hele skapningen i lenker
(jf. Salm. 6,6 og Jes. 38, 18). Vår Gud Kristus steg ned til dødsrike, til de
lavere områder av dødsrike, og der sprengte han de evige lenker som holdt hele
skapningen fanget (påskens kanon, ode 6). Dødsriket ble tømt, og vår Herre
bragte våre forfedre inn i det nye livets evige lys. Etter dette er døden bare
en drøm. Døden er ikke lenger slutten, men den er for det kristne menneske en
dør inn i det evige livet med Kristus. Dette er grunnen til at apostelen Paulus
så tydelig proklamerer; «Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning» (Fil.
1,21).
Når vi nå
har renset våre sanser gjennom fasten, la oss se oppstandelsens ubeskrivelige
lys! La oss se på Kristus som skinner i våre hjerter! La oss tilgi hverandre
alt, la oss bli fornyet gjennom oppstandelsen til et nytt liv! La oss leve med
den oppstandne Kristus slik at vi allerede i dette livet må kunne oppleve og
erfare oss selv og andre som Ett legeme, én Kirke! Selv om vi lever i
vanskelige tider, tider fulle av uforutsette hendelser og tragedier, så må vi
aldri slutte å glede oss. Vi må følge de første kristnes eksempel. Vi må elske
ikke bare hverandre, men også våre fiender, slik at ingenting kan skille oss
fra det livet som er gitt oss av Kristus selv. Vår Herre lærer oss at hvis vi
ikke tilgir hverandre så blir vi selv heller ikke tilgitt. Og hvis vi selv
dømmer, så skal vi bli dømt. Uten tilgivelse og uten å se våre egne
overtredelser mot vår neste, våre venner og våre fiender, vil vi ikke være i
stand til å motta oppstandelsens lys. Heller ikke vil vi være i stand til å
motta håper om det evige liv, der der ikke er noen redsel, jamring eller
tristhet. La oss ikke frykte denne verden, brødre og søstre, for Kristus har
beseiret denne verden! La oss alene frykte å komme bort fra Guds lys og inn i
mørke; la oss alene frykte å komme bort fra Gudsrikets glede, i den gleden vi
alltid burde leve. La oss leve i gleden i stede for i denne verdens labyrinter
av ideologier, bitterhet, uenighet, hat og vold! Vi kristne er ikke redd for
døden, istedet velsigner vi de som forfølger oss. Vi tror dypt og sterkt på at
vi selv ikke er av denne verden, selv om vi lever i den. Kristus, vår evige
Påske, har åpnet Gudsrikets dører, dørene til vårt sanne fedreland. Slik er vi
i denne verden kun på reise gjennom tid og sted, mens vi vitner om Kristus med
våre liv. La oss derfor aldri glemme i Hvem vi er døpt, og for hvem vi lever,
slik at vårt livsløp ikke blir uten hensikt, og at vi ikke setter vår lit til
denne verdens tomme avgudsbilder (jf. Gal. 2,2).
Kjære
åndelige barn, la oss ikke fornekte kjærligheten! For det er nettopp i vår
gjensidige kjærlighet ovenfor hverandre at også andre gjenkjenner oss som
Kristi disipler (Joh. 13,35). La oss være medlidende med de som lider, la oss
gråte med de som gråter, og la oss varme dem med det håpet vi eier i Herren! La
ikke vår tjeneste for Gud bare være en ny form for fariseerisme, dvs en
utvendig tro på Gud! For hva slags lønn skulle vi få av det? La oss gi oss selv
for vår neste! La oss gi til dem i nød! La oss ære Gud gjennom ydmykhet og
gjennom ordene til tolleren som ble tilgitt og rettferdig for Gud! Guds folk er
i dag spredt utover hele verden, men det som forener oss og gjør oss til én
Kirke er ikke en forbigående ideologi av denne verden, det er en dyp bevissthet
om at vi er forenet i Kristus, i hvem vi er døpt og i hvem vi tar del i når vi
mottar Den hellige nattverden. La oss derfor sette inn alle krefter på at de
som ikke kjenner Kristus må kunne se og anerkjenne Kristus i oss, gjennom
hvordan vi lever, og slik se oss som Hans sanne etterfølgere og helgener!
La oss ikke
glemme, kjære brødre og søstre, at vi er kalt, hvor vi enn er og hva vi enn
gjør, til å skape fred og på den måten vitne om Gud, Han som gir oss fred og er
vår Fred. Selv om vi er forskjellige fra hverandre som mennesker, må vi alltid
huske på at vi er skapt i Guds bilde og at vi alle er kalt til å være ett i
Kristus. Derfor er det nødvendig at vi gir vår hånd til den som snubler isteden
for å dytte han ned i større nød. På samme vis skulle vi også besøke de syke og
ta vare på dem, og de som er borte fra troen slik at vi kan vise dem den rette
vei. Ved å gjøre slike ting vil Herren manifesteres i våre gjerninger. Han sa
selv at vi skulle være verdens lys. Men fremfor alt, våre åndelige barn, må
deres liv være en stadig takksigelse til Gud for alt og for alle! For hvilken
annet og hvilket større offer kan vi skjenke vår Oppstandne Kristus, han som
har brakt oss fra mørke inn i kunnskapens lys, og fra død til evig liv? Derfor,
sammen med englene og sammen med alle de helligle i himmelen, og sammen med
alle våre brødre og søstre på hele jorden, la oss synge seiersangen og i
festlig glede hilse hverandre: Kristus er oppstanden!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar