Påsken 2016 - Paven av Alexandria

THEODOR II

VED GUDS NÅDE, PAVE OG PATRIARK
AV ALEXANDRIA OG HELE AFRIKA

TIL HELE FYLDEN AV VÅR
APOSTOLISKE OG PATRIARKALE TRONE
NÅDE, MISKUNN OG FRED FRA VÅR
OPPSTANDNE HERRE, GUD OG FRELSER
JESUS KRISTUS

«For din skyld ble Jeg fattig – for din skyld ble Jeg en fattiglem – for din skyld steg Jeg opp på Korset – for din skyld ble Jeg begravd – i himmelen ber Jeg til Faderen for din skyld – nede på jord var Jeg sendt av Faderen som en mellommann for din skyld.»

Mine kjære søsken,

Med disse ordene beskriver Johannes Gullmunn både metoden og årsaken til Guds frelsende inngrep i menneskehistorien. Guds Sønn steg ned til jord for å tilby mennesket himmelen. Guds Sønn ble menneske for å gjenopprette forholdet som hadde blitt brutt ved fallet fra Paradis. Guds Sønn delok i menneskets natur for å gjøre slutt på dens eksil fra Edens hage og kalle oss til sitt Rike.

I Jesu Kristi person ser vi den Eneste som ikke trenger noe fra oss. Den eneste som aldri vil forlate oss, uansett hvor mange ganger vi skuffer Ham: det er nok å søke Ham på nytt. Den eneste vi ikke trenger å skjule noe fra, fordi Han vet alt. Den eneste som etterlot oss sitt dyrebare Legeme og Blod for at hvert menneske skulle kunne delta i Ham og bli styrket i sin strid for ikke bare å bli et enestående menneske, men gud ved nåde. Og selv om vi vet, ikke bare teoretisk men ved Åpenbarelse, at Han ble korsfestet og led for oss, stod opp for oss og førte vår natur til himlene, nøler vi med å rekke ut hånden for å fare med Ham, langt unna vårt livs dødsrike.

Og selv om vi vet at Guds Sønn kom til vår verden, Hans henders verk, for å forsone Skaperen med sin Skapelse, fortsetter vi å snu ryggen til Ham som venter i kjærlighet. Og selv om vi gjøre alt for å lege våre kropper, som er fordervelig, bryr vi oss ikke om vår sjel, som aldri noen gang vil dø.

Nettopp denne likegyldigheten for vår sjel, for denne Guds ånde inni vår natur tatt fra støvet, årsaker den ustabiliteten og usikkerheten vi opplever daglig. Fordi, dersom vi brydde oss om våre sjeler, ville vi oppfylle kjærlighetens bud, Det nye testaments grunnleggende bud, kontrakten vi undertegnet med Gud. Da ville vi gitt brød til den sultne, drikke til den tørste, vi ville kle den nakne, gitt gjestfrihet til den hjemløse, lindret smerten til den syke, besøkt den fengslede.

Kort sagt, ville vi ha blitt i Kristus, fordi vi ville ha blitt i «oss». Men i «vår» plass, setter vi «jeg.» Vi har omgjort Åpenbarelsens religion og tro til en streben etter vår egne individuelle frelse. I stedet for å dele, elske og delta i den andres smerte, er vi likegyldig ovenfor den andre og har tolerert de manges hykleri. Vi begrenset Guds vilje til vårt individuelle forhold til Ham og åpner ikke hele vårt liv til menneskenes samfunn.

Men selv om menneskelighetens legeme nå fortsatt er alvorlig sykt, må vi holde vårt håp til Herren levende i oss. Vi er nødt til å aktivere kjærlighetens celler i et legeme som infiseres av hatets virus. Hatet for den som har en annen farge, religion, språk eller ideologi enn oss. Hatet som gjør en kjærlighetens og fredens Gud om til en gud av straff og hevn. Et hat som ikke kaller på Skapelsens Gud - som lever i verden og for sin verdens frelse - men en lidenskapelig gud, en "gud" som helligjør sine skapningers utryddelse.

Mine kjære søsken,

Som Kosmas av Ateolia sa, dersom vi gjør godt – faste, bønn, veldedighet – men hater vår bror, er alt det gode vi gjør forgjeves. Akkurat som når en putter litt gjær i hundre kilo mel, har den slik kraft at det er nok til at deigen heves, slik er det også med hatets mel, dersom vi bare har oppi litt av Kristi kjærlighets gjer. Denen gjæren har slik styrke at den kan ta bort denne verdens smerte og fortvilelse.

Kristus er oppstanden!

+ Theodoros II, Pave og Patriark av Alexandria og Hele Afrika

I storbyen Alexandria, Påsken 2016

Oversatt fra: ΠΑΤΡΙΑΡΧΙΚΗ ΕΓΚΥΚΛΙΟΣ ΠΑΣΧΑ 2016