Forklaring av Davids første Salme

av Munk Euthymios Zigavenos (+1118)

Den første Salmen mangler overskrift i den hebraiske teksten, og det gjør også den andre. Den inneholder en velsignelse og ros for de fromme og oppriktige, og en anklagelse mot de ugudelige og syndige.

Salig er den mann som ikke vandret i ugudeliges råd og ikke sto på synderes vei og ikke satt i spotteres sete (Salme 1, vers 1).

Ifølge Hl. Basilios den Store, når det tolkes på rett måte, referer ordet «salig» til Gud, «den Salige og alene Mektige» (1 Tim. 6, 15) som Apostelen sier, og Gud gir da oss dette navnet, ifølge den samme Hl. Basilios, slik at vi også kunne kalles salige. På samme måte ga Han oss ordet «gud», så vi kunne bli kalt guder, ifølge Salmeverset der det står, «Jeg har sagt: dere er guder» (Salme 81, 6), slik vi har blitt gitt mange andre navn som tilhører Gud. Navnet «salig», som Hl. Basilios sier, er derfor en frukt og følge av fullkommen dyd, og betegner den som er foruten fordervelse og død. For μακάριος (salig) betyr, «han som hverken ser fordervelse eller død,» fra ἀ - en negativ prefiks – og fra κηρός, som betegner vår dødelige andel, mens den første μ er overflødig.

Denne saligprisningen, dog David bruker hannkjønn, inkluderer også kvinner, og refererer til helheten ved en del. Det vil si, det dekker begge menneskekjønn fordi «mannen er kvinnens hode» (1 Kor. 11, 3), ifølge Apostelen Paulus. Slik andre kroppsdeler er tilknyttet hodet, er kvinnen forent med mannen, og er del av ham. Og siden menneskets natur er én og felles for både mann og kvinne, er belønningen for gode gjerninger felles for begge to, og i denne forstand er det ikke noe forskjell på mann og kvinne.

David ga disse ordene en viss, naturlig rekkefølge. For roten og årsaken til alle legemlige handlinger og gjerninger er det råd og den tanke som oppstår i menneskets hjerte, slik Herren selv sa at de onde tanker som gjør oss urene kommer fra hjertet (Matt. 15, 19). Av den grunn holder vi mennesker først råd, deretter tar vi et valg og en avslutning basert på vårt råd, og til slutt gjør vi det vi har bestemt oss for, slik den guddommelige Basilios sier. Den ugudelige er en ateist eller en avgudsdyrker, og synderen er den som tror på Gud, men lever et lovløst og syndig liv. Spotteren er den som ikke bare er syndig, men som forderver andre og sprer sin synd til dem, slik en som er syk smitter andre med sin sykdom. Det er derfor David velsigner den kristne som holder seg unna disse tre og hverken har del i de ugudeliges råd imot Gud, selv ikke tilfeldig, ifølge Hesychios (for jeg tror det er dette David mener med vandring), og heller ikke omgås syndernes vei i ondskap – selv om han, som menneske, av og til blir dratt inn i en uvane uten å ville det – og heller ikke har felleskap med perverse spottere i deres stahet og iherdighet i synd, med dem som også forderver andre, og om hvem Salomo sa, «Den som er overmodig og opblåst, kalles en spotter» (Ordsp 21, 24). For setet David nevner her representerer iherdighet.

Dette verset kan også tolkes på en annen måte. […] syndernes vei er djevelens vei, i følge Didymos, frodi den som ikke står på djevelens vei vil finne frem til Kristus, som er veien der mennesker går til godhet, siden kun Han sier, «Jeg er veien» (Joh. 14, 6). Spotternes sete er onde menneskers lære, ifølge Asterios, fordi det er ikke nok bare å flykte fra ondskap for å oppnå fullkommen dyd, men en må også gjøre godt: «Vik fra ondt og gjør godt» (Salme 33, 15) og «Hold opp å gjøre det som er ondt. Lær å gjøre det gode» (Jes 1, 16-17). Derfor fortsetter David med å si:

Men hans lyst er i Herrens lov og på Hans lov grunder han dag og natt (vers 2).

Salig er den kristne, sier han her, som ikke bare har ungått felleskap med slike ugudelige, syndere og spottere, men i tillegg har harmonisert sin vilje med Herrens lov og ønsker og elsker kun det som Loven gir bud om. Over disse budene grunder han til alle tider, og ved dem irettesetter sitt liv og styrer det vel. For Gud ga bud ved Moses og sa:

Og disse ord som Jeg byder deg idag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dine barn dem, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger deg, og når du står opp. Og du skal binde dem som et tegn på din hånd, og de skal være som en minneseddel på din panne (5 Mos 6, 6-8).

David fortsetter så med å beskrive hva slags frukt som bringes frem ved å grunne over den guddommelige loven.

Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker, som gir sin frukt i sin tid, og hvis blad ikke visner, og alt hva han gjør, skal han ha lykke til (vers 3).

Dersom en alltid grunner over den guddommelige lov, sier han, vil en være den som, plantet ved de guddommelige ords bekker og vannet ved deres lære, blomstrer som et tre planetet ved rennende bekker og bringer frem dyder som frukt i sin tid. Bladene som ikke visner er ydmykheten, som dekker og beskytter dydene, som er det forstandige treets frukt. Vi kan også tolke dette på en annen måte, at frukten er den åndelige rikdommen av guddommelige gaver som høstes ved streben og askese, og at bladene er håpet om frelsen som, ifølge Theodoret, dekker slik askese til alle tider, slik at den oppriktige ikke føler deres tyngde, på grunn av belønningen de vil bringe i den kommende verden.

Det er passende at Profeten og Kongen sammenliknet guddommelige ord med vann, fordi de vanner og metter sjelen på noetisk vis, slik vann vanner og gir liv til plantene. For Herskeren Kristus beskrev også sin lære som vann, og sa, «Om noen tørster, han komme til Meg og drikke. Den som tror på Meg, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann» (Joh 7, 37-38). Igjen, «den som drikker av det vann Jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste» (Joh. 4, 14). Gud samarbeider med et slikt menneske i alle ting, som David sier et annet sted: «Herren gjør en manns gang fast, og Han har velbehag i hans vei» (Salme 36, 23). Og Apostelen sier at «alle ting tjener dem til gode som elsker Gud» (Rom 8, 28). Hl. Paulus sier «alle ting» for å vise at den som oppnår Guds kjærlighet aldri vil gjøre noe ondt. Derfor vil han i alle sine handlinger ledes rett av Gud. Etter å ha formant mennesker til dyd ved sine gode og gledelige ord, fortsetter David med å formane dydenes idrettsmenn med det motsatte – med sørgelige ord – og sier:

Ikke så de ugudelige, ikke så (vers 4^a).

Det vil si, ugudelige mennesker vil hverken spire eller bære frukt, og de vil heller ikke nyte de goder som den kristne som grunner over Guds lov. Ifølge Theodoret, sier Profeten «ikke så» to ganger, for å legge vekt på sine ord og mer tydelig vise forskjellen mellom den fromme og ugudelige.

Men de er lik agner, som vinden blåser vekk fra jordens åsyn (vers 4^b).

Akkurat som vinden blåser vekk agner, og sprer dem fra ett sted til et annet, vil den djevelen spre de ugudelige. Det David kaller jordens åsyn er jordens synelige overflate, som [på gresk] også kalles jordens rygg, fordi på denne bærer jorden planter, dyr og andre ting, mens jordens dyp kallers dens fang. David bruker ordet ugudelige om de tidligere nevnte ugudelige, syndere og spottere. Ifølge Hl. Athanasios og Hesychios, kan de ugudelige også tolkes som jødene som, fordi de var uten ærbødighet for Guds Sønn, ble spredt verden rundt lik agner etter de hellige Apostlenes lære blåste frem og romerrikets hær stormet mot jødene som en sterk vind og ødela Jerusalem, deres hjem.

Derfor skal ugudelige ikke reise seg i dommen (vers 5^a).

Se her, mine kjære, hvordan Helligånden taler gjennom David med nøyaktighet, fordi Han sier ikke bare at de ugudelige ikke skal reise seg, men tilføyer «i dommen.» For de vil reise seg, men ikke for å dømmes, siden de er selvdømte ifølge det som står skrevet – «den som ikke tror, er allerede dømt» (Joh. 3, 18) – men de vil reise seg for å bli irettesatt og straffet, ifølge Gullmunn og Theodoret. Vi må bemerke at Moses ikke talte (tydelig) om Oppstandelsen. David var den første som lærte dette tydelig.

Og syndere ikke i de rettferdiges råd (vers 5^b).

Her kaller han syndere dem som ikke er utroende, men til troende som allikevel er fordervede og, i sin ondskap, vil dømmes og drives langt fra de rettferdige. I De hellige skrifter kalles rettferdige ikke bare de som har rettferdighetens dyd, men alle de hellige generelt som har blitt rettferdiggjort av Gud for deres dyders skyld.

For Herren kjenner de rettferdiges vei (vers 6^a).

Med disse ordene viser David at intet menneske kan unslippe og skjule seg for Gud, fordi Gud kjenner hans gode veier og de rettferdiges handlinger, akkurat som David sier et annet sted, «Herren kjenner de ulasteliges veier» (Salme 36, 18), mens Moses sier, «Herren skal åpenbare hvem som tilhører Ham, og hvem som er hellig» (4 Mos 16, 5). Siden Herren også sa, «Jeg er veien» (Joh 14, 6), kjenner Han også dem som vandrer ved Ham; dvs. ved Hans bud. Men Gud taler som om Han ikke kjenner de ondes stier, fordi de er uverdige den kunskap verdig Gud. Derfor spør Gud Adam, etter han hadde brutt Guds bud, som om Han ikke visste, «Adam, hvor er du?» (1 Mos 3, 9). På samme måte spurte Han Kain, etter han hadde drept sin bror, «Hvor er Abel, din bror?» (1 Mos 4, 9). Og Gud stillte mange andre liknende spørsmål.

Men de ugudeliges vei går til grunne (vers 6b).

De rettferdige og helliges gode gjerninger vil vare i evighet som deres rikdom og seierskroner, men de ugudelige og ondes syndige gjerninger, som David her kaller deres vei, vil ødelegges og bli til intet. Ifølge Theodoret, likner disse ordene det Hl Paulus sier, «Om ens verk brenner opp, da skal han tape lønnen» (1 Kor 3, 15).