Kan en historisk kristen være nasjonalist?

f. Andrew Stephen Damick

I det siste har jeg sett nasjonalistisk / rasistisk retorikk fra enkelte som kaller seg kristne. Noen sier at dette bare handler om politikk og ikke har noe å gjøre med religion.

Det er, så klart, en helt sekulær idé å si at én viss del av livet ikke har noe med vår religion å gjøre. Selv om vi ikke trenger å søke teokrati, osv. for å være sanne kristne, kan vi heller ikke slå av vår kristendom når vi driver med politikk. Det er ikke kristent å si at en kan handle på en måte i kirken og på motsatt måte i politikken.

Vær snill å bemerk dere at dette innslaget ikke fremmer en bestemt holdning til grenser, innvandring, globalisering, osv. Det jeg snakker om her er den underliggende ekskluderende filosofien bak nasjonalismen. En kan, for eksempel, bestemme seg for å stenge grensen på grunn av sikkerhet, ikke nasjonalisme, eller for å fremme lokalistiske økonomiske vedtak for å stimulere lokalbedrifter, ikke fordi en frykter kulturforurensing. Jeg kritiserer heller ikke tanken om en «kristen nasjon» (som er en veldig komplisert idé i seg selv) eller bare en nasjon.

[…]

Noen sier deres kristne religion er neutral når det gjelder spørsmål om nasjonalisme, eller at den til og med støtter det. Det er så mange former for religion der ute som kalles kristendom at en ikke kan generalisere alt for mye. Med det sagt, burde de kristne tradisjonene som hevder å ha en historisk suksesjon fra oldkirken gi akt på det som blir sagt i Trosbekjennelsen:

«Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke»

Det er vanskelig å være katolsk i noe annet enn navnet når en er nasjonalist eller rasist:

«Ja, Kirken er for alle, og alle er mine brødre, men dere er ikke som meg, så gå og stå der borte. Jeg kan godt delta i Nattverden med deg, men ikke med deg, skjønner du.»

Det er en grunn til at vi, i ortodokse kristne liturgiske tekster, så ofte ser uttrykket: «den kristne rase.» Kristne er en ny nasjon, et nytt folk der alle forenes i Kristus. En virkelig katolsk kristendom vil ikke inspirere sine medlemmer til å separere folk på grunn av «type» (uansett hvordan det defineres). Kun en sektærisk religion gjør dette.

Å være katolsk (fra det greske ordet katholikos, «helhetlig») er ikke bare å være universal men å romme hele menneskeligheten. Det er ikke et retthetssystem men en kjærlighetsånd. I katolskhet finner vi sannelig riktig lære, riktig tro og riktig tilbedelse. Og i katolskhet finner vi en ånd som inviterer alle til kommunionens intime nærvær. Katolskhet fremmer ikke vranglære, fordi de fleste slike feil er synder imot katolskheten. Og katolskhet fjerner ikke forskjeller, fordi den hadde ikke vært katolsk dersom den påtvang fullstendig ensartedhet.

Det er ikke noe galt med å være av hvilken «type» en nå måtte være – kulturelt, etnisk, nasjonal, osv. og heller ikke med å ønske å bevare og fremme disse tingene. Det blir et problem først når vi prøver å separere og utelukke på grunn av slike ting. Da er det ikke katolsk. Da er det sektærisk.

Historiske kristne har motstått fristelsen fra sektære synder, der en føler at en må skilles fra den andre på grunn av den andres urenheter eller forskjeller. Nei, selv om det finnes virkelige splittelser over ting som troslære, burde våre hjerter sørge over disse splittelsene og søke en løsning. Mindre betydlige forskjeller som nasjonalitet og rase burde i hvertfall ikke splitte oss, fordi slike identiteter er midlertidige uansett, og motsier ikke den ene Kirkens katolskhet.

Oversatt fra: Can a Historic Christian be a Nationalist?