En kristen må ikke være fanatisk

av Hl. Paisios av Athos

En kristen må ikke være fanatisk; han må ha kjærlighet og være følsom mot alle mennesker. De som kaster ut kommentarer uten å tenke seg om, selv om det de sier er sant, kan skade folk.

Jeg møtte en gang en teolog som var veldig from, men som hadde som vane å tale til lekfolkene rundt seg på en veldig direkte måte; metoden hans gjennomtrengte dem så dypt at det rystet dem sterkt. Han fortalte meg en gang: «Under et møte, sa jeg sånn og sånn til en dame.» Men måten han sa det på, knuste henne. «Hør her,» sa jeg til ham, «det er kanskje diamantdekkede gullkroner du kaster til folk, men måten du kaster dem på knekker skallen på dem, ikke bare de følsomme, men de sikre også.»

La oss ikke steine våre medmennesker på en såkalt «kristen måte.» Den som – i andres nærvær – sjekker om noen har syndet (eller taler om en viss person på en lidenskapelig måte), røres ikke av Guds Ånd; han ledes av en annen ånd.

Kirkens vei er kjærlighet; den er forskjellig fra den juridiske. Kirken ser på alt med toleranse og prøver å hjelpe hvert menneske, uansett hva en har gjort, uansett hvor syndig.

Jeg har sett en rar form for logikk blant visse fromme folk. Deres fromhet er noe godt, og deres tilbøyelighet til det gode er også en god ting; men en viss åndelig dømmekraft og retningssans er nødvendig så deres fromhet ikke følges av sneversynthet og stahet. Noen som virkelig er i en åndelig tilstand må ha og vise åndelig dømmekraft; ellers vil han alltid forbli knyttet til «Lovens bokstav», og Lovens bokstav kan være dødelig.

Et virkelig ydmykt menneske oppfører seg aldri som en lærer; han vil lytte, og, når noen andre ber om hans synspunkt, vil han svare med ydmykhet. Med andre ord, svarer han som en elev. Den som tror han er i stand til å rette på andre er full av egoisme.

Et menneske som begynner å gjøre noe med gode hensikter og til slutt når ett ekstremt punkt, mangler sann dømmekraft. Hans gjerninger viser en underliggende egoisme som gjemmes bak denne oppførselen; han er ikke oppmerksom på den, fordi han ikke kjenner seg godt, og derfor går han til ekstremer.

Detter er som ikontilbederne og ikonmotstanderne. Den ene var ekstrem, og den andre var ekstrem!

Den ene går så langt som å skrape støvet av Kristi ikon og putte det oppi Kalken, for at Nattverden kunne forbedres; den andre brente og kastet ikonene.

Det er derfor Kirken da ble nødt til å henge ikonene høyt oppe på veggen og, når forfølgelsen tok slutt, brakte dem ned, så vi kunne venerere dem og ære den avbildede.

Oversatt fra: A Christian Must Not be Fanatical