Den hellige skrift
av Hl. Peter Damaskinos
’Syng salmer med forståelse,’ sier salmisten
(Sal. 47:7); og Herren sier, ’Gransk Skriftene’ (Joh. 5:39). Den som er
oppmerksom på dem er opplyst, mens den som er uoppmerksom fylles av mørke.
For hvis en person ikke er oppmerksom på det som sies i Den guddommelige
skrift, vil han være ufruktbar, selv om han synger og leser den ofte. ’Vær
stille og kjenn,’ står det skrevet (Sal. 46:10), for dette konsentrerer
forstanden, og selv om den er oppmerksom bare i en liten stund, forstår den
allikevel ’stykkevis’, som Hl Paulus sier (1 Kor. 13:12). Detter gjelder
spesielt for den som har gjort noen fremskritt i utøvelse av moralske dyder,
for dette lærer forstanden mange ting om forhold til lidenskapene. Allikevel
kjenner den ikke til alle mysteriene Gud har gjemt i hvert vers av Skriften,
men bare så mye som forstandens renhet klarer å forstå ved Guds nåde. Dette er
tydelig fra det faktum at vi ofte forstår et visst sitat som del av vår
kontemplasjon, og forstår én eller to av meningene det ble skrevet med; og så,
etter en stund, blir kanskje vår forstand renere, og derved i stand til å
forstå andre meninger, høyere enn de første. Som en følge, i forvirring og
beundring av Guds nåde og ubeskrivelig visdom, er vi overveldet av ærefrykt
foran ’kunnskapens Gud’, som profetissen Hannah kaller Ham (1 Sam. 2:3).
Det samme gjelder alt annet, både synelig og
usynlig, og hvert ord i Den guddommelige skrift. For de hellige vet verken hele
Guds mening når det gjelder hver ting eller tekst i Skriften, og på den andre
hånd skriver de heller ikke ned absolutt alt det de vet. Dette er, for det
første, fordi Gud er høyere enn all forståelse, og Hans visdom ikke er
begrenset slik at en engel eller et mennesket kan fatte den i dens helhet. Som
Hl. Johannes Krysostomos sier med hensyn til et visst punkt i skriftlig
eksegese, sier vi så mye om det som kan bli sagt i dette øyeblikk, men Gud, i
tillegg til det vi sier, vet også andre uforståelige ting. Og, for det andre,
er det ikke godt for de hellige å si alt det de vet på grunn av menneskers
mangel på evne og svakheter; for de hadde kanskje sagt for mye, og derved blitt
støtende eller uforståelige på grunn av forvirring i leserens tanker. Som Hl.
Gregorios Teologen bemerker, det som blir sagt burde være tilpasset lytternes
forståelsesevne.
Av denne grunn sier en helgen kanskje én ting
om en viss sak i dag, og en annen i morgen; men det er ingen motsetning, så lenge
lytteren har kunnskap og erfaring med det som diskuteres. Igjen, sier kanskje
én helgen én ting og en annen noe annet om den samme delen av Den hellige
skrift, siden guddommelig nåde ofte gir forskjellige tolkninger tilpasset den
personen eller hans tilstand. Det eneste som kreves er at alt sagt eller gjort
burde sies eller gjøres i samstemme med Guds vilje, og at det bekreftes ved
Skriftens ord. For hvis noen skulle forkynne noe som står i strid med Skriftens
ord, selv om han så er en engel, vil Hl. Paulus’ ord ’forbannet være han’ (Gal.
1:8) gjelde ham. Det er dette Hl. Dionysios Areopagitten, Hl. Antonios og Hl.
Maximos Bekjenneren bekrefter. Av den grunn sier Hl. Johannes Krysostomos: ’Det
var ikke grekerne men Den hellige skrift som overleverte dette til oss. Det er
ingen motsetning når Skriften sier om en viss person både at han ikke så
Babylon som fange, og, et annet sted, at de tok ham til Babylon med resten. For
den som leser med oppmerksomhet vil finne at det står skrevet om den samme mannen
et annet sted i Skriften at de blindet ham og i denne tilstanden tok ham til
fange (2 Kong. 25:7; Jer. 52:11). Slik dro han til Babylon, som en bok sier,
men så den ikke, som den andre sier.’[1]…
…Når spørsmålet gjelder noe som er utenfor
naturen, enten det er forstandig eller håndgripelig, eller noe skrevet, vet de
hellige om det ved profetiens gave og ved åpenbaring, så lenge slik kunnskap er
gitt dem av Helligånden. Men hvis denne kunnskapen ikke er gitt dem, og hvis
til deres eget beste det forblir utenfor deres forståelse, skammer de seg ikke
for å si sannheten og bekjenne sin menneskelige svakhet, og sier med Hl.
Paulus, ’Ikke vet jeg; Gud vet’ (2 Kor. 12:2). Som Salomo sa, ’Det er tre ting
jeg er uviten om, og en fjerde ting jeg ikke vet’ (Ordsp. 30:18). Igjen sier
Hl. Johannes Krysostomos, ’Jeg vet ikke; og hvis heretikerne kaller meg vantro,
la dem også kalle meg en dår.’
Kort sagt, hadde de hellige både åndelig og
sekulær kunnskap, men de foretrakk den første; men de brukte også sin verdslige
utdannelse klokt til et begrenset mål, ledet av Hl Paulus regel om ikke å
’skryte uten mål og grenser’ (2 Kor. 10:13), som de egypterne som, i følge
Klementinos,[2] hånet
apostelen Barnabas’ prosaiske diksjon, uten å forstå at hans forkynnelse
inneholdt livets ord (Joh. 6:68). Mange av oss er skyldig i det samme: når vi
hører noen snakke med en rar uttale ler vi, selv om han kanskje er en vis mann
på sitt eget språk og taler om fryktelige mysterier. Dette skjer på grunn av
vår uerfarenhet. Men fedrene skrev selv ofte bevisst på en veldig enkel måte,
ifølge deres omstendigheter og folket de skrev for. Hl. Gregorios av Nyssa
bemerker dette når han ærer Hl. Efraim: selv om han var vis, sier Gregorios,
skrev han ekelt. Gregorios beundrer også måten Efraim, som hadde dypt kunnskap
om teologisk lære, refuterte med stor lærdom en barnslig heretikers verk, og
hvordan denne, på grunn av sin stolthet, ikke tålte skamfulheten og døde.[3]
Hellig ydmykhet er noe som er høyere enn
naturen, og en vantro kan ikke oppnå det, men tror at det står i strid med
naturen. Hl. Dionysius Areopagitten taler om dette når han skriver til Hl.
Timoteus om slike mennesker: han sier at for de gamle virket de dødes
oppstandelse som om den sto i strid med naturen, mens for ham og Hl. Timoteus –
og i selve sannhetens øyne – sto den ikke i strid med naturen, men var høyere
enn naturen.[4] Det er i
hvert fall slik det virker for oss; men i Guds øyne, er det ikke høyere enn
naturen, men er helt naturlig; for Guds bud er
Hans natur. Fedrene hadde en spesiell kjærlighet for ydmykhet i handlinger
og tanker, som han som satt sammen Gerontikon,
selv om han var en biskop og i eksil for Kristi skyld; for han sier med hensyn
til en jomfrus fillete klær at han tok dem for å motta velsignelse. Og de
hellige fedrene Hl. Dorotheos og Kassianos, selv om de var vise, skrev enkelt.
Jeg sier dette så ingen tror at noen fedre skrev på en skolert måte på grunn av
stolthet, mens andre skrev på en enkel måte på grunn av mangel på intelligens.
Begge skrev med samme intellektuelle styrke, gitt dem av den ene Hellige Ånd,
og deres mål var å tjene alle. Hadde alle skrevet enkelt, hadde de ikke hjulpet
noen skolert person, for han hadde sett på det de skrev som verdiløst på grunn
av den hverdagslige stilen; og de hadde heller ikke hjulpet enklere personer
hvis alle skrev på en skolert måte, siden de ikke hadde forstått det som ble
sagt.
Den som er erfaren i den åndelige tolkningen
av Skriften vet at selv det enkleste vers har like stor betydning som det
vanskeligste vers, og at begge peker til menneskets frelse. Men de som mangler
slik erfaring forstår ofte ikke, fordi de ikke vet at sekulær lærdom kan være
til stor hjelp når den forvalter Åndens høyere visdom. For Åndens visdom gir
inspirerte tanker, mens sekulær lærdom gir uttrykkskraft, så lenge den følges
av moralitet og den ydmykheten som lærer oss å frykte både tankeløshet og
sluhet, og å ’tenkte sindig’, som Hl. Paulus sier (Rom. 12:3).
Akkurat som uttrykket ’amen’, som Hl. Lukas
oversetter som ’sannelig’ (Lk. 9:27), er et stabilt og bestemmende ord som
bekrefter det som kom før det, er moralitet en stabil og bestemmende form for
tanke som lar oss holde fast til sannheten. Ordet ’amen’ bekrefter varigheten av
den nye nåde Kristus gav oss; derfor…blir dette ordet brukt overalt i Det nye
testament siden denne pakten vil vare i all evighet.
Oversatt fra: St. Peter of
Damaskos, ’Book 2, XXIII: Holy Scripture’ i Palmer, G.E.H., Sherrard, Philip,
og Ware, Kallitos, The Philokalia: The
Complete Text (3. bind), London :
Faber and Faber, 1995, s.263-8.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar