V. Kirken i møte med moderne utfordringer
10. Kristi Kirke konfronteres i dag av ekstreme og til og
med provoserende uttrykk for ideologisk sekularisme, som er underliggende i
politiske, kulturelle og sosiale utviklinger. En vesentlig del av denne
sekulære ideologien har alltid vært, og fortsetter å være, menneskets
fullstendige selvstyre fra Kristus og Kirkens åndelige innflytelse, ved en
arbitrær forbindelse av Kirken med konservatisme og ved den historiske
urettferdige påstanden der Kirken karakteriseres som et hinder for all fremgang
og utvikling. I moderne sekulære samfunn, forbinder mennesket, adskilt fra Gud,
sin frihet og livs betydning med fullstendig selvstyre og med befrielse fra sin
evige skjebne, som fører til en rekke misforståelser og bevisste feiltolkninger
av den kristne tradisjonen. Menneskets mottakelse ovenfra av frihet i Kristus og
dets modning til å bli «fullvoksent og ha hele Kristi fylde» (Ef. 4, 13), anses
derfor som noe som står i strid med menneskets ønske om selvfrelse. Kristi
selvofrende kjærlighet anses som uforenlig med individualisme mens det kristne
etos’ asketiske natur dømmes for å være en uutholdelig utfordring for
individets lykke.
Forbindelsen av Kirken med en konservatisme som er
uforenlig med sivilisasjonens fremgang, er arbitrær og upassende, siden bevisstheten
til de kristne folkenes identitet bærer det uutslettelige merket av Kirkens
historiske bidrag, ikke bare til deres kulturelle arv, men også den sekulære
sivilisasjonens sunne fremgang mer generelt, siden Gud satte mennesket som bevarer
av den guddommelige skapningen og Hans samarbeider i verden. Den ortodokse kirke setter ‘Gudmennesket’
imot den moderne verdens «menneske-gud» som målet med hvilket alt annet måles. «Vi
taler ikke om et guddommeliggjort menneske, men om Gud som har blitt menneske»
(Johannes Damaskinos, En nøyaktig
eksposisjon av den ortodokse tro iii, 2 PG 94.988). Kirken åpenbarer den
frelsende sannhet til Gudmennesket og Hans legeme, Kirken, som kilden og veien
til et liv i fridom, som taler «sannheten i kjærlighet» (Ef. 4, 15), og som deltakelse i livet til den oppstandne Kristus
selv her på jord. Kirkens gudmenneskelige natur [«ikke av denne verden» (Joh.
18, 36)], som dyrker og leder hennes tilstedeværelse og vitne «i verden,» er
uforenelig med noen form for tilpassing av Kirken til verden (Rom. 12, 2).
11. Moderne utviklinger i vitenskap og teknologi har
ført til drastiske endringer i vårt liv. Og slike endringer til menneskets liv
krever dømmekraft, siden vi i tillegg til store fordeler – slik som forenkling
av hverdagen, vellykkede behandlinger for alvorlige sykdommer og romferd – også
konfronteres med de negative følgene av vitenskapelig fremgang. Farer som
manipulasjon av menneskelig frihet, utnyttelsen av mennesket som et enkelt
virkemiddel, gradvis tap av dyrebare tradisjoner og miljøødeleggelse.
Vitenskapen i seg selv har dessverre ikke de nødvendige
midlene til å hindre eller møte mange av problemene den skaper, direkte eller
indirekte. Vitenskapelig kunnskap
motiverer ikke menneskets moralske vilje, og selv om mennesket er
oppmerksomme på disse, fortsetter han å handle som om han var uvitende. Menneskets
alvorlige eksistensielle og moralske problemer og dets og verdens evige
betydning kan ikke svares uten en åndelig tilnærming.
12. Det er i vår tid en utbredt entusiasme for
imponerende utviklinger i biologi, genetikk og neurofysiologi. Disse er
vitenskapelige fremskritt, hvis utbredte bruk vil sannsynligvis skape alvorlige
antropologiske og moralske dilemmaer. Ukontrollert
bruk av bioteknologi ved lives begynnelse, gjennomgang og ende setter dets egen
autentiske fylde i fare. Mennesket eksperimenterer enda mer med sin egen
natur på en ekstrem og farlig måte. Han er i fare for å bli en biologisk
maskin, en upersonlig sosialenhet eller et mekanisk redskap uten kontrollert
tanke.
Den ortodokse kirke kan ikke stå ved sidelinjene rundt
diskusjoner om så viktige antropologiske, etiske og eksistensielle temaer. Hun
står fast ved guddommelig lærte kriteria og åpenbarer relevansen til den
ortodokse antropologien i møte med den moderne forkastelsen av verdier. Vår
Kirke kan og må i verden uttrykke hennes profetiske bevissthet i Kristus Jesus,
som med sin menneskevorden påtok seg hele mennesket og er den absolutte
prototypen for menneskelighetens fornyelse. Hun bekrefter lives hellighet og
mennesket som person helt fra unnfangelsen av. Rettigheten til å bli født er
den aller første menneskerettigheten. Kirken er et gudmenneskelig samfunn, der
hvert menneske er et unikt vesen skapt for personlig kommunion med Gud, og hun
motstår hvert forsøk på å objektifisere mennesket, å gjøre det om til en
målelig kvantitet. Intet vitenskapelig gjennombrudd kan tillates å kompromittere
menneskets verd og guddommelige mål. Mennesket defineres ikke kun ved sine
gener.
Fra et ortodokst synspunkt er bioetikk basert på dette grunnlaget. I en tid med motsatte
menneskesyn, insisterer ortodoks bioetikk - i motsetning til sekulære autonome
og reduksjonistiske antropologiske holdninger – på menneskets skapelse i Guds
bilde og likhet, samt dets evige skjebne. Kirken bidrar derved til berikelsen
av den filosofiske og vitenskapelige diskusjonen om bioetiske spørsmål ved
hennes bibelske antropologi og ortodoksiens åndelige erfaring.
13. I et globalt samfunn, orientert mot ‘å ha’ og
individualisme, viser Den ortodokse katolske kirke sannheten om live i og etter
Kristus, sannheten som fritt menneskeliggjøres i hvert menneskets hverdag ved «sin
gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen» (Salme 103, 23), ved hvilket han
gjøres til den evige Faderens og Hans Sønns medarbeider [«For vi er Guds
medarbeidere» (1 Kor. 3, 9); «Min Fader arbeider inntil nå; også Jeg arbeider»
(Joh. 5, 17)]. Guds nåde helliggjør ved Helligånden arbeidet til menneskets hender
når han arbeider med Gud, og deri åpenbarer bekreftelsen om livet og
menneskelig samfunn. Kristen askese må settes inn i dette rammeverket; dette
noe helt annet enn den dualistiske askesen som skiller mennesket fra livet og
fra sine medmennesker. Kristen askese og
øvelse i selvbeherskelse, som knytter mennesket med Kirkens sakramentale
liv, gjelder ikke bare klosterlivet, men tilhører det kirkelige liv i alle dets
uttrykk, som et konkret vitne til den eskatologiske åndens tilstedeværelse i de
troendes velsignede liv.
14. Røttene til
den økologiske krisen er åndelige og etiske, og kommer fra hvert menneskes
hjerte. Denne krisen har blitt mer kritisk i de siste århundre på grunn av
forskjellige splittelser provosert av menneskelige lidenskaper – som grådighet,
griskhet, egoisme og den umettelige lysten etter mer – og deres følger for
planeten, som klimaendring, som nå til stor grad truer miljøet, vårt felles «hjem».
Bruddet i forholdet mellom mennesket og skapelsen er en forvrenging av riktig
bruk av Guds skapelse. Vår holdning til økologiske problemer basert på den
kristne tradisjonens prinsipper krever ikke bare omvendelse for synden begått
ved utnyttelse av planetens naturresurser, en radikal endring i tankegang og
oppførsel, men også askese som en motgift til forbrukersamfunnet,
guddommeliggjøringen av behov og den holdningen til oppkjøp. Den forutser også
vårt store ansvar for å overlevere et holdbart miljø til fremtidige
generasjoner og bruke det etter guddommelig vilje og velsignelse. I Kirkens
sakramenter bekreftes skapelsen, og mennesket oppfordres til å være skapelsens pleier,
beskytter og «prest», som ofrer den til Skaperen i lovsang – «Ditt av det som
Ditt er, ofrer vi til Deg i alt og for alt» - og dyrker et eukaristisk forhold
til skapelsen. Denne ortodokse, evangeliske og patristiske holdningen vender
også vårt blikk til miljøødeleggelsens sosiale dimensjoner og tragiske følger.
Del 4
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar