II.
Kirkens misjon i verden
6. Det
apostoliske arbeid og forkynnelsen av Evangeliet, som også kalles misjon, står sentralt i Kirkens
identitet, som oppfyllelsen og opprettholdelsen av Kristi bud: «Gå derfor ut og
gjør alle folkeslag til disipler» (Matt. 28, 19). Dette er «livets ånde» som
Kirken puster inn i hvert menneskelige samfunn og kirkeliggjør verden ved
nyetablering av lokale kirker alle steder. De ortodokse troende burde er
derfor, og burde være, Kristi apostler til verden. Denne misjonsoppgaven må
oppfylles, ikke aggressivt, men fritt, med kjærlighet og respekt for
enkeltpersoners og folkeslags kulturelle identitet. Alle ortodokse kirker burde
delta i denne oppgaven med passene respekt for kanonisk orden.
Deltakelse
i den hellige Nattverden er kilden til misjonsiveren for verdens
evangelisering. Ved deltakelse i den hellige Nattverden og bønn for hele verden
i den Hellige Forsamling, kalles vi til å fortsette «liturgien etter Liturgien»
og vitne til vår tros sannhet foran Gud og mennesker, ved å dele Guds gaver med
hele menneskeligheten, i lydighet til Kristi tydelige bud før Hans Himmelfart: «Dere
skal være mine vidner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til
jordens ende» (Apg. 1, 8). Ordene i Den guddommelige liturgi før deltakelse i
Nattverden, «Guds Lam brytes og deles, det brytes, men forblir udelt, det etes
alltid, men forblir ufortært,» viser til at Kristus, som «Guds Lam» (Joh. 1, 29)
og «Livets Brød» (Joh. 6, 48), er gitt oss som en evig kjærlighet, som forener
oss med Gud og med hverandre. Det lærer oss å fordele Guds gaver og gi oss selv
til alle på en kristelig måte.
Det
kristne liv er et sant vitne på alles fornyelse i Kristus – «Derfor, dersom noen
er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er
blitt nytt» (2 Kor. 5, 17) – og en invitasjon til alle mennesker til personlig
og fri deltakelse i det evige liv, i vår Herre Jesu Kristi nåde og i Gud Faders
kjærlighet, for å erfare Helligåndens samfunn i Kirken. «For frelsens mysterium
tilhører dem som ønsker det, ikke de som blir tvunget» (Maximus Bekjenneren PG
90.880). Re-evangeliseringen av Guds folk i moderne sekulariserte samfunn, samt
evangelisering av dem som ikke enda har lært Kristus å kjenne, er Kirkens
ustanselige plikt.
III.
Familien: Bildet på Kristi kjærlighet til Kirken
7. Den
ortodokse kirke ser på den uoppløselige, kjærlige foreningen av mann og kvinne
som et «stort mysterium»…. om Kristus
og Kirken (Ef. 5, 32) og hun anser familien som springer frem derfra, som utgjør
den eneste garanti for fødsel og oppdragelse av barn i samstemmighet med den
guddommelige frelsesplan, som en «liten
Kirke» (Johannes Gullmunn, Forklaring
av Efeserbrevet, 20, PG 62.143), og gir familien nødvendig pastoral støtte.
Den
moderne krisen rundt ekteskapet og familien er en følge av krisen rundt frihet
som ansvar: frihetens forfall til en selvsentrert selvrealisering, at den blir
identifisert med individuell selvoppfyllelse, selvforsynthet og selvstendighet,
og at foreningen mellom mann og kvinne har mistet sin sakramentale natur, som en
følge av at kjærlighetens selvofrende etos har gått glemt.
Ekteskapet
er et kirkestøttet verksted av liv i kjærlighet og en uovergåelig gave av Guds
nåde. Den «sammensettende» Guds «høye hånd» er «usynlig til stede, og
harmoniserer dem som forenes» med Kristus og med hverandre. Kronene som settes
på hodene til bruden og brudgommen under den sakramentale riten refererer til
overgivelse og fullstendig trofasthet til Gud og til hverandre. De peker også
til livet i Guds Rike, og åpenbarer kjærlighetsmysteriets eskatologiske natur.
8. Det hellige og store konsil taler især med
kjærlighet og omsorg til barn og all ungdom. Blant alle de mange og
motsatte definisjoner av barndom, viser vår hellige Kirke oss vår Herres ord:
«Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere ingenlunde inn i
himlenes rike» (Matt. 18, 3) og «Den som ikke tar imot Guds rike som et lite
barn, han skal ingenlunde komme inn i det» (Luk. 18, 17), samt det vår Frelser
sier om de som «hindrer» (Luk. 18, 16) barn i å komme til Ham og de som
«forfører» dem (Matt. 18, 6).
Kirken
tilbyr unge mennesker ikke bare «hjelp» men «sannhet,» sannheten om det nye
gudmenneskelige liv i Kristus. Ortodokse ungdommer burde være oppmerksomme på
at de bærer Den ortodokse kirkes århundrelange og velsignede tradisjon og at det
er de som vil videreføre denne tradisjonen og bevare den med mot, og dyrke
ortodoksiens evige verdier på en dynamisk måte for å gi et livgivende kristent
vitne. Fra dem vil komme Kristi Kirkes fremtidige tjenere. De unge er derfor
ikke bare Kirkens «fremtid,» men er også det aktive uttrykket av hennes
Gudkjære og menneskekjære liv i nåtiden.
IV.
Utdanning i Kristus
9. I vår tid
kan vi se nye tendenser når det gjelder barneoppdragelse og utdanning med
hensyn til både innhold og mål, samt måten barndom og rollene til lærer, elev
og den moderne skolen blir sett på. Siden
utdanning ikke bare handler om hva mennesket er, men også hva mennesket burde
bli og hva hans ansvar innebærer, sier det seg selv at vårt syn på
mennesket og eksistensens betydning vil bestemme måten vi ser på dets
utdanning. Det dominerende sekulariserte og individualistiske
utdanningssystemet som plager de unge i dag er dypt bekymrende for Den
ortodokse kirke.
Sentralt
til Kirkens pastorale rolle er en utdannelse som ikke bare kultiverer
intellektet, men også hele personens oppbyggelse og utvikling som et
psyko-somatisk og åndelig vesen sett i lys av triptyken, Gud, mennesket og verden. I sin katekese kaller Den ortodokse
kirke på Guds folk, særlig på unge mennesker, til en bevisst og aktiv
deltakelse i Kirkens liv, og bygger dem opp i «den utmerkede lengsel» for livet
i Kristus. Det kristne folkets fylde finner derfor en eksistensiell støtte i
Kirkens gudmenneskelige kommunion og erfarer deri guddommeliggjøringens oppstandne perspektiv ved nåde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar