Noen ord om ortodoksien

Munk Moses fra Athos

Jeg vil ikke gjenta sitat fra bøker, men vil tale fra hjerte. Ortodoksien er den eneste sannhet. Det er en intivasjon til et rørende og utrolig eventyr. Det krever mot og er ikke uten risiko. Den hviler ikke på tidligere prestasjoner. Jeg er enig med det Dostoevsky sier: «Jeg tror ikke det finnes noe mer vakkert, noe dypere, mer tiltrekkende, mer forstandig, mer motig eller mer fullkomment enn Kristus.»

Ortodoksien vil ha oss fullstendig rene og uskyldige. Den har store forventninger av oss. Uten Gud ville vi sannelig være verre kjeltringer. Det er sant at vi ikke er helgener. Å late som vi er helgener er det verste vi kan gjøre, Gud liker ikke dette i det hele tatt. Ortodoksien vil at vi skal være uten hykleri, at vi virkelig skal være ydmyke og milde med andre. Også at vi skal være troskyldige, sindige og tålmodige.

Ortodoksiens Kristus er tilnærmelig, vennlig, snill, tilgivende og sympatisk. Han talte aldri hardt mot syndere og foraktet dem ikke. Han forstår våre svakheter. Han blir ikke harm, Han skjeller ikke ut, Han straffer ikke, Han tar ikke hevn. Han tilgir, elsker og ofrer seg for oss.

En rumensk jøde, Nicolae Steinhardt, som ble ortodoks i fengsel, skriver i sin Lykkens Dagbok: Gud «er på ingen måte abstrakt, en kald skaper, en urørelig og utilnærmelig Brahman, en guddommeliggjøring av kunskapen som åpenbares over århundrene.» Ortodoksi er ikke en fin religion blant mange andre. Det er en vei, en holdning, en stil og et etos om livet. Det er selvofrende kjærlighet som ikke forventer tilbakebetaling. Det er kjærlighet for ens fiender og tilgivelse for alle. Ortodoksi er en skandale og dårskap for dem som er veldig logiske.

Ortodoks lære er ikke vag, forvirrende, vanskelig eller umulig. Den er ikke for lettlurte og fanatiske religionistene. Den er for dem som har utfordrende ånder, for de optimistiske og de militante. Den gir sann frihet og velsignelse. Den viser de helliges fred, stillhet og sødme. Ortodoksien er ikke en smertestillende eller en narkose. Den er stadig fare, oppmerksomhet, våkenhet, spenning og oppstand.

Ortodoksien er ikke gresk, men universal. Den skjules ikke på Athosfjellet eller i Jerusalem, men i hjertene til dem som virkelig er ydmyke.

De som tror at ortodoksien er for de naive og godtroende forblir i en forferdelig feil. Hvis noen tror at Den ortodokse kirke oppdrar latsabber og klagere, tar de feil. Den ortodokse kirke kjemper for integritet, gjennomsiktighet og autentisitet. De er ikke snobbete eller kalde. Verdens meningsløshet deprimerer oss ikke, men gir oss levende forståelse. Vår Gud er ikke en trollmann, en fakir, en håndtyder eller en rar illusjonist. Han liker ikke uklare ting, det melankoliske, utålmodige eller lunkene. Han elsker først det som er sant, rent og ydmykt.

I ortodoksien har vi alltid håp, vi fryder oss i hemmelighet, vi kan ikke være annet enn optimistiske. Vi lever med kjærlighet. Den som tror ortodoksien ønsker fiender, at den kun går til kamp, dominerer og fordømmer, den personen har en alvorlig mangel på forståelse. For å stå opp, må vi først korsfestes. Korsfestelse krever forberedelse. Korsfestelse krever tid. Ortodoksien er korsfestet, ydmyket og oppstanden.

Ortodoksi betyr ortopraksi. Sann og riktig kunnskap og et rent liv. Ortodoksien misforstås. Det er kanskje vår feil fordi vi ikke representerer den slik vi burde. Ortodoksien handler mer om å være erfaren enn å bli lært. Ortodoksien er omfavnet til en kjærlig mor, som vet hvordan hun kan gi utmerket ro til sine barn.

Oversatt fra: Λίγα λόγια για την Ορθοδοξία, Τι είναι η Ορθοδοξία;