Er Den økumeniske patriark en ortodoks pave?

Utdrag fra et intervju med
Arkimandritt (nå Erkebiskop av Telmessos) Job Getcha

Erkebiskop Job av Telmessos

Spørsmålet om forrang i Den ortodokse kirke er ikke nytt. Det ble svart for lenge siden av den kanoniske tradisjonen. Så tidlig som 381, erklærte det 2. Økumeniske Kirkekonsilet i sin 2. kanon at forrang blant de fem gamle patriarkatene tilhører Roma og at Konstantinopel har annenplass. Senere, gav det 4. Økumeniske Kirkekonsilets 9., 7. og 28. kanoner særegne privilegier til Konstantinopel, spesielt til å utøve ankerett, som den berømte russiske kirkehistorikeren A. Kartasjov skrev en viktig artikkel om i 1936 (A.V. Kartashov, "The Practice of the Right of APpeal of the Constantinople Patriarchs", Warsaw, 1936).

Etter skismaet mellom Vest- og Øst-kirken, når kommunion mellom Roma og de andre østlige patriarkatene ble brutt, tok Konstantinopel førsteplass i Den ortodokse kirkes diptyker ifølge den kanoniske tradisjonen, og dette er det ingen tvil om. Å nekte Det økumeniske patriarkatets forrang betyr faktisk å nekte de kanoniske avgjørelsene til de økumeniske kirkekonsilene og Den hellige skrift. Hvis noen argumenterer at disse bestemmelsene ble "foreldet" og ikke lenger gjelder i "dagens omstendigheter", må man understreke at ingen lokal selvstyrt Kirke har fullmakt til å endre disse alene, og at de kan endres om nødvendig kun ved et Økumenisk Kirkekonsil.

Hans Allhellighet Bartholomeos, Erkebiskop
av Konstantinopel og Økumenisk Patriark

En burde også spesifisere hvordan en slik forrang anses innenfor Den ortodokse kirke. Noen beskylder Konstantinopel-patriarkatet for østlig papisme. Derfor er det nødvendig å se hvordan en slik forrang utøves innenfor Det økumeniske patriarkat. Det utøves ifølge den 34. apostoliske kanon, som ser for seg at biskoper fra hvert område burde vite hvem som har forrang blant seg, anerkjenne ham som deres overhode, og ikke gjøre noe uten hans samtykke mens overhodet heller ikke gjør noe uten biskopenes samtykke. Hva betyr dette? Det betyr at Den økumeniske patriark er først og fremst biskopen over Konstantinopel-eparkiet. Som Patriark leder han Konstantinopel-patriarkatets hellige synode. Hans plass er som leder blant synoden og ikke over synoden. Patriarken kan ikke diktere noe uten samtykke fra de andre medlemmene av synoden. Som andre biskoper, kan han ikke blande seg inn i andre eparkiers affærer og kan ikke en gang feire gudstjeneste der uten å ha blitt invitert av den lokale biskopen. Kan du tenke deg: i dag, er Khalkedonia-eparkiet del av dagens Istanbul. Hver gang Den økumeniske patriarken ønsker å holde en gudstjeneste der, må han, som biskop av Konstantinopel-eparkiet, be om velsignelse fra Khalkedonias Metropolitt og kan feire gudstjeneste i Khalkedonia-eparkiets menigheter kun med hans velsignelse! Det samme gjelder for alle andre eparkier innenfor Det økumeniske patriarkat. Hva har dette med papisme å gjøre?

Når det gjelder Den økumeniske patriarkens privilegier på et pan-ortodoks nivå, tolkes også disse i lys av den 34. apostoliske kanon ifølge Det økumeniske patriarkat. Det vil si, patriarkene og overhodene for de selvstyrte ortodokse kirkene burde vite hvem som har forrang blant dem, anerkjenne ham som deres overhode, og ikke gjøre noe uten hans samtykke, samtidig som han ikke gjør noe uten deres samtykke. Den økumeniske patriark har rett til å motta ankesaker og se til Kirkens enhet ved å kalle pan-ortodokse møter der overhodene for hvert patriarkat eller selvstyrt kirke (eller deres representanter) er til stede, men han kan ikke ta noen avgjørelser på egenhånd uten dem, på ensidig vis. Vi så samme praksis i bruk da kirkeoverhodene møttes i Fanaren i oktober i fjor, og en kan ikke se noen form for "østlig papisme".

Oversatt fra: The Primacy of Constantinople in Relation to Russia and Ukraine