Den fremste blant syndere

av Metropolitt Anthony (Bloom) av Sourozh

11. januar 1998

Hver gang vi nærmer oss den hellige Kalken for å delta Kristi Legeme og Blod, sier vi en bønn som inneholder ord som må bli sannhet på våre lepper, ellers er de løgn foran Gud. Vi sier til Gud at vi er den verste synder, vi er den fremste av alle syndere.

Og er det ikke sant at vi ofte sier disse ordene mens vi tenker, «Det var sant om de hellige, som kunne føle dette, men jeg kan ikke føle at jeg er den verste synder.» Når vi ser rundt oss, når vi ser tilstanden til verden vi lever i, kan vi se flere mennesker som i våre øyne er verre enn oss. Og med hensyn til dette vil jeg minne dere om et utdrag fra dagboken til Hl. Johannes Kronstadstki, som også spurte seg selv det samme spørsmålet, og til slutt svarte det med en bekreftelse: «Ja, jeg er den verste av alle syndere jeg kjenner.»

Og begrunnelsen han ga for denne selvdommen var at han var klar over hvor mye Gud hadde gitt ham, og hvor lite han hadde gitt Gud til gjengjeld.

Jeg tror vi alle må begynne med denne holdningen, og spørre oss selv: «Hvilke gaver har Gud gitt oss? Hva er det som gjør oss så lykkelige i oss selv, eller gjør andre så lykkelige i oss, rett eller galt? Og når vi har forstått hvor mye vi har fått, da kan vi spørre oss selv: hva slags frukt har bærer vi fra disse gavene?

Da vi vil se, ifølge den første Saligprisningen, at det ikke er noe i oss, i vårt liv, som er vårt eget, som vi selv har skapt. Gud ga oss liv. Han ga oss en kropp, en sjel, et sinn. Han ga oss al som fyller vårt liv med rikdom. Alt vi er og alt vi har er Hans gaver. Takker vi Ham for det, eller tar vi til oss disse gavene og tror at, nei, de er egentlig våre? Og selv når vi er oppmerksomme på at de ikke er våre, at det er Gud som har gitt oss alt vi er og alt vi har, vet vi da hvordan å være takknemlige og stille oss selv spørsmålet jeg allerede har nevnt: hva har jeg gjort med alle Guds gaver? Og hvis vi går enda dypere inn i oss selv og i våre liv, er vi i stand til å begynne å si: ja, jeg er virkelig den verste blant synderne rundt meg fordi jeg er så rikelig velsignet av Gud, og se hvor lite, hvor bittelite, jeg har frembrakt Gud og min neste som en følge av det?

La oss alle grunne over dette. Og når Nattverdens stund igjen kommer og vi sier disse ordene, la oss i hvert fall si det med en liten forståelse at ja, det er sant, og jeg vet hvorfor. Men kom med en begynnende forståelse, fordi det tar veldig lang tid for oss å se hvor rikelig Gud har gitt oss og hvor fattigslig vi har svart Ham. Men gradvis, litt etter litt, vil disse ordene bli sanne og vi vil motta Nattverden med en ny dybde av hjerteknusthet og takknemlighet. Amen.

Oversatt fra: SERMON GIVEN on 11th January 1998