Lydighet som motkultur

Av fader Peter Alban Heers. Foredrag holdt 14. november 2014. 

Oversatt og tilrettelagt.av Johannes H. Solberg

Vårt samfunn har nådd et punkt hvor vi gjennom media og populærkulturen drives til tilfredsstillelse av laster og lidenskaper. Vi lærer av mennesker rundt oss - de som er ukjent med det åndelige livet- hvordan man kan leve ut alle sine lyster raskt og til fulle. Derfor kan det være vanskelig å forstå for oss hvordan dydene kan integreres i vårt daglige liv, slik de hellige fedre og mødre i troen viser oss. Det er ofte veldig få eksempler rundt oss i vår nære sammenheng på hvordan et sant kristent liv kan leves. Vi har selvfølgelig helgenene, og de skal vi løpe til alltid. Likevel må innse at det kan være vanskelig å leve ut dydene i våre moderne liv i den konteksten vi lever.

La oss derfor begynne med gå dypere inn i dette med dydene. Hva er den viktigste dyden for å gjøre fremskritt i det åndelige livet og være trofaste mot troen i det livet vi lever? Det er nok nettopp den dyden som er aller mest hånet og aller mest sett ned på i den moderne kulturen. Men denne dyden avgjørende for vår frelse, det er å lese både i Skriften og blant fedrene. Jeg snakker om Lydighet, som jo er veldig nært knyttet til dyden Ydmykhet.

Lydighet har med underordning å gjøre. Det å underordne seg Kristus og Kirken er nok en av de siste virkelige mot-kulturelle protester man kan leve ut i verden idag. Mange unge ønsker å være revolusjonære, radikale og mot-kulturelle i sine liv. Vi bør imidlertid spørre oss om marxister eller leninister eller andre radikale grupper virkelig er mot-kulturelle. Har de egentlig tatt et oppgjør med det bestående, eller definerer de seg fortsatt i forhold til samfunnet forøvrig? Jeg vil gjerne bringe opp i dagen tanken om at det eneste virkelige rebelske og revolusjonære i vår tid er det å leve ut Lydighet. Det vil si en lydighet der man legger seg selv og viljen sin under noe større, noe utenfor seg selv. Den som har Lydighet er ikke slave av siste mote, han bekymrer seg ikke for hva som er populært, kort sagt er han ikke et offer det jag og det tyranni mange føler i møte med populærkulturen. Den som er lydig adlyder ikke sin egen vilje, han anser den som sykelig og ute av stand til å lede seg selv. Isteden forsøker han å være lydig mot Kristus. En slik person er en sann revolusjonær! Og jeg vil legge til; en slik person er den eneste som virkelig gjør opprør mot denne verdens ånd. Det er et sant Kristne menneske!

Det å skille seg ut fra mengden er ofte viktig for de unge. Fra min egen tid på ungdomsskolen husker jeg hvordan vi stadig strevde for å skille oss ut på en positiv måte. Men de forandringene som unge mennesker gjør for å skille seg ut – det er gjerne ytre kosmetiske forandringer som skal fange oppmerksomheten - er ikke forandring i egentlig forstand. De er kun underkastelse for for hva som er populært til enhver tid. Et slikt jag etter oppmerksomhet er derfor bare et nytt slaveri for hva som er populært her og nå, nye moter og nye trender. Det å gjøre «opprør» mot samfunnet på denne ytre måten er derfor ikke et sant opprør, for man er forsatt en del av det kulturelle nettverket som består av gjensidig bekreftelse og anerkjennelse fra de andre.

Den hellige står som en motsetning til en som forsøker å være populær. En hellig person er en som virkelig har trådt ut av kulturen, han har blitt en virkelig mot-kulturell person. Ja, det er nettopp dette hellig betyr; det betyr «å være satt til side». Hvem er det som er utskilt fra alt som er ødelagt og syndig i denne verden? Det er Gud selv. «Én er hellig, én er Herre, Jesus Kristus». I det gamle testamentet, ja også i Den guddommelige liturgien, ser vi at det synges: «Hellig, Hellig, Hellig» til Herren.

Det er bare Gud som er totalt adskilt fra alt syndig og korrupt i denne verden. Gud er adskilt og hellig i seg selv. Vi kan også bli separert fra verden, vi kan også bli hellige, men kun ved Guds nåde. Mennesket er skapt i Guds bilde og likhet, men ved sitt fall inn i synden mistet mennesket endel av Gud-likheten i seg. Guds bilde ble skitnet til. Ved at Kristus ble menneske som oss, ble også Guds bilde gjenskapt i mennesket. Slik kan vi nå ved vår frie vilje tre inn i likheten med Gud igjen. Vi må ønske å være med Gud, vi må velge det. Det er disse valgene som utgjør det åndelige livet. Dette livet gis oss i Dåpen i Salvingen, i Eukaristien og også gjennom Askesen. Å velge livet er å velge å tråkke under fot alle lidenskaper og å velge dydene. Det handler om å komme over egen stolthet og velge ydmykheten. Dette valget begynner gjennom Lydigheten.

Har dere noen gang lurt på hvorfor Herren sier til sine disipler, igjen og igjen at de er kalt «ut av denne verden» og at de er «ikke av denne verden»? Og hvorfor Jesus sier at vi ikke skal være som hedningene eller som fariseerne, men at hans disipler skal «ta sitt kors opp»? Og at «verden vil hate og forfølge dere, likesom den hatet og forfulgte meg»? Jesus sier altså i mange ordelag at disiplene ikke skal te seg likt denne verden. «Alle de som er kommet før mig, er tyver og røvere [...] Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge; jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod » (Joh. 10, 8 og 10). Poenget synes å være at disiplene ikke må identifisere seg med denne verden.

Hva menes da med «verden»? I Skriften kan «verden» både bety den verden Gud skapte som jo er god. Den skapte verden er et uttrykk for Guds kjærlighet til oss og vi er en del av den. Det er ikke dette Jesus sikter til når han sier at disiplene ikke skal være av denne «verden». Det han sikter til er den falne «verden» hvor lidenskapene råder. I den falne verden lever mennesket under herredømme av denne verdens gud, Djevelen. Jesus kaller oss ut av dette, han kaller oss bort fra den slavedriver lidenskapene er. Hvorfor er det så viktig å forstå at Jesus kaller oss ut av «verden»? Enkelt sagt så er dette er vår frelse, det er å bli satt fri. Det er hellighet. Det er å rense Guds bilde i oss til likhet med Ham.

Ofte hører vi mange ulike uttrykk i Skriften og blant fedrene angående å bli fri fra lidenskapene. Selv om de kan ha litt ulik betoning taler de likevel om det samme, nemlig at mennesket er kalt til hellighet, til likhet og til gjenskapelse i fellesskap med Gud. Til syvende og sist viser alt dette til ulike sider ved det åndelige livet.

Vi er altså kalt til å være i Guds likhet gjennom nåden. Gud er totalt annerledes enn skaperverket. Så når én person i Den hellige Treenigheten steg ned og ble ett med mennesket gjennom inkarnasjonen, så gjorde Gud dette for oss, for vår frelses skyld. Kristus gjorde ingenting som ikke var for får skyld. Han kom for å bli ett med oss, for å ta oss ut av denne falne verden og gjenopprette Gud-likheten i oss.

Så hvordan skal vi klare å bli adskilt fra den falne verden? Som nevnt tidligere er den «verden» vi er kalt ut av styrt av lidenskapene: Grådighet, begjær, misunnelse, bakvaskelse, latskap og alt det andre. Størst av alle lidenskapene er imidlertid Stoltheten. En som er lidenskapelig er i denne sammenheng en som er slave av lidenskapene. En slik person kan ikke være lik Gud. Dette må vi som har barn og unge blant oss alltid huske på: Meningen med livet er å bli lik Gud. Det er fint med tradisjoner og høytider i familien. Men det viktigste er at vi kjenner oss selv, så vi kan lede barna inn i likhet med Gud. Hvis vi ikke forstår oss selv på dette punktet, gir ingenting av det vi gjør i Kirken så mye mening. Kirkens hensikt er å gjøre mennesker lik Gud.

Et menneske som slaver under lidenskapene arbeider heller ikke på sin frelse og oppnår derfor ikke Gud-likheten vi er skapt til. Slik blir mennesket separert fra Gud, separert fra livet selv. Vi trenger derfor ikke undres over at bak hver eneste lidenskap står Den onde, Djevelen. Midt i Edens hage - hvor Adam og Eva levde i fellesskap med Gud - kom Fienden og fristet dem. Fristelsen besto i å bli lik Gud, men uten Gud. De ville bli Guder uten Gud, uten nåden. Dette er hva slangen fristet med: Ta denne frukten og vær ulydige, og dere vil bli som Gud, men uten Ydmykhet. Denne historien gjentar seg med mennesket, om og om igjen. Vi ser derfor at det er Djevelen selv som står bak alle lidenskapene. Fedrene lærte at det sto én spesifikk demon bak hver lidenskap, og de forsøker hele tiden å trekke mennesket inn i avhengighet og slaveri. Det er jo overveldende for et moderne menneske å tenke på dette; at et samfunn som drives av lidenskaper og laster, egentlig drives av demonene. De sier: Gjør hva du vil, når du vil det! Lidenskapene skal oppfylles så raskt som mulig og mest mulig. I et slikt samfunn handler alt meg og mitt ego, og menneskene slutter å tenke på Gud og medmennesker. Når alt til sist handler om at begjæret skal mettes, da har vi fått et demonisk samfunn. På den måten lever vi i den evige død allerede, hvis vi lever for lidenskapene.

Våre virkelige fiender er derfor verden, kjødet og djevelen. Vi er gitt Skriften og Fedrenes ord for at vi skal seire over disse fiendene. Alt som er skrevet, alt som er gjort for oss i Kirken er der for å bringe oss til seier. En slik forståelse av det åndelige livet, og denne kunnskap om frelsen finnes bare innenfor Den Ortodokse Kirke, og ikke i andre kristelige samfunn. Vi ortodokse har denne skatten, mens de på utsiden har lagt denne kunnskapen til side, eller så har de aldri kjent til den. Kristne mennesker av god vilje som lever utenfor Kirken streber jo ofte etter Kristus og ønsker å komme nærmere Ham. Likevel kjenner de så godt til fremgangsmåten for å nå dette åndelige livet. Vi har derfor et stort ansvar i det å dele kunnskapen og sannheten om Kristus med de som ikke har dette, så de kan forstå at det de mangler finnes i den ortodokse Kirke. Når det er sagt, så har vi ortodokse veldig mye å arbeide med i våre egne liv.

Vi har sagt at den største lasten er Stolthet. Hvordan vet vi dette? Jo, vi vet at fienden før fallet i engleverdenen var en av de viktigste og største av Guds engler. Han var Lucifer, lysets engel. Men Lucifer ville ikke se at det lyset han utstrålte kom fra Gud, og ikke fra ham selv. Han som var en refleksjon av Guds evige lys, så seg selv fremfor Gud. Han begynte å tenke at han selv var det strålende lysets kilde. Når disse tankene fikk rotfeste i ham, falt han og ble Gud og menneskers fiende. Dette er Stoltheten, dette er arrogansen. Derfor regner vi Stoltheten som den største lidenskap, for ved Stolthet falt Lucifer og ble Guds fiende. Når Adam og Eva falt, da skjedde det også på grunn av ulydighet. Vi hører at Gud vandret i hagen og han spurte «Hvor er du Adam, hvor er du Eva?», da peker Adam på Eva og sier «det var kvinnen du gav meg, det var hennes feil». Og Eva peker på Slangen og sier; «det var djevelen som lurte meg, det er hans feil» (se 1. Mos. 3). De angret ikke, de forsøkte heller å rettferdiggjøre seg selv. Dermed kom de heller ikke tilbake, for stoltheten hindret dem.

Stoltheten er altså årsaken til synden. Vi ser det også i fortellingen om Babels tårn i det gamle testamentet. Det samme gjentar seg; mennesket prøver å bli Gud uten Gud. Det samme med fariseerne. De visste til og med hvem Kristus var, men deres stolthet hindret dem i å bli frelst og komme til sannhetens erkjennelse. Så stolthet, arroganse og selviskhet, disse lastene handler om å ikke leve i sannheten. De kjennetegner et liv i usannhet.

Motsetningen til Stoltheten er Ydmykheten. Ydmykhet handler om å anerkjenne sannheten om seg selv. En ydmyk person sier ikke slik; «Jeg er et fryktelig menneske» eller «Jeg gjør ingenting rett». Dette er å si ydmyke ting, uten å kjenne seg selv. Ydmykheten gir oss kunnskap om hvem vi virkelig er. Med andre ord: Ydmykhet er å leve i sannheten om hvem man selv er, og hva Gud har skapt oss til å være. Vi har altså på den ene siden Stoltheten som innebærer å leve i usannhet, og vi har Ydmykheten som innebærer å leve i sannhet.

Vi har nå kommet tilbake til utgangspunktet. Det å leve i Kristus er å leve i ydmykhet, i et liv der man lærer å kjenne seg selv bedre. Derfor kan man bare overvinne Stoltheten og dens bedrag gjennom Lydigheten til Kristus. Så grunnleggende er Lydigheten i vårt liv i Kirken. Paulus skriver at vi skal underordne oss hverandre. Denne underordning blir det motsatte hva Lucifer gjorde i sin stolthet. Lydigheten er nøkkelen som åpner døren til vår frelse. Det er først når vi griper meningen i et liv i Lydigheten at vi kan gjøre fremskritt i vårt åndelige liv. Uten Lydigheten blir det åndelige livet kun en øvelse i å gjøre masse ulike ting og skape mye uro med såkalte fromhetsgjerninger. Eldste Joseph (Hesychasten) lærte alltid sine disipler at sant klosterliv består av lydighet, og at uten lydighet vil en munk aldri gjøre noe fremskritt i troen. Dette gjelder også for oss.

Det å underkaste seg Kristus i lydighet er virkelig det eneste sanne opprør, det er et opprør mot kulturen rundt oss og mot vårt eget ego. Det er den eneste sanne revolusjon i denne verden, alle andre såkalte revolusjoner er bare mer av den samme stolthet som Lucifer hadde, uttrykt på nye måter i nye idéer.

Ser dere hvor radikal kristendommen er? Ser dere hvorfor kristendommen oppleves som så «ekstrem» i et moderne samfunn? Vi er kanskje vant til en kristendomsform som er kraftløs. Men en slik religiøsitet er ikke sann kristendom. Den er glidd inn i samme sporet som kulturen, og deltar derfor i populærkulturens arroganse mot det åndelige livet.

Mange protestanter snakker om å underkaste seg Kristus. Men de kan ikke svare på hvordan man skal gjøre det. Vi ser at uten Kirken blir alternativet blir ofte å stole på seg selv. Derfor bør de som søker seg mot den ortodokse Kirke, til slutt kun sitte igjen med ett spørsmål: Hvem kan jeg stole på til frelse? Meg selv eller Kirken? Når man først begynner å stole på Kirken, de hellige fedrene, Kristus – som grunnla Kirken og sa at den ikke skulle overvinnes – da har vi allerede gjort et lite fremskritt på Lydighetens vei.