En behagelig kristendom er midlertidig

utdrag fra et intervju med Biskop Pitirim av Tadsjikistan

Deres Ærbødighet, hva er den «behagelige kristendommen» og «rosa kristendommen» De omtaler i Deres prekener? Kan det sies at behagelig kristendom er våre tiders åndelige sykdom?

Hva sier Herren? Ta opp ditt kors og følg etter Meg. Det er dette kristendommen innebærer. Behagelig kristendom er, først og fremst, ikke å ville bære ditt kors.

Denne sykdommen er ikke bare utbredt i våre tider, men begynte umiddelbart. Så snart kristendommen ble til, fantes det både ivrige kristne og late kristne.

Kristendommens første århundre var i seg selv veldig ubehagelige – der var forfølgelser, og kun de mest ivrige forble kristne. Men de som var kristne ved tilfeldighet enten forsaket Kristus eller, lik mange filosofer og akademikere, ville ikke endre noe ved seg selv for å tilpasse seg den kristne lære. De ønsket i stedet å tilpasse den kristne lære til seg selv.

Slik oppsto de første heresiene blant gnostikerne. Dette var også en form for behag – de ville ha friheten til å tenke på hvilken måte de måtte ønske, uten å fornekte seg noe.

Og når kristendommen ble en lovlig religion, fra Hl. Konstantin den Stores tid, begynte dette fenomenet med «behagelig kristendom.» Hvorfor ble klosterlivet så utbredt på denne tiden? Fordi de ivre kristne forlot byene, der det hadde blitt umulig å bevare denne iveren.

Behagelig kristendom har alltid vært der. Men det jeg nevnte i min preken var «rosa kristendom». Dette uttrykket dukket opp i det 19. århundre blant slavofile – tenkere som vekket interesse for kristendommen i et allerede ganske sekulært samfunn (ikke så ulikt omstendighetene her i Russland på slutten av sovjettiden), da det var mange som ønsket å leve slik de selv ville, uten å fornekte seg noe, men som allikevel kalte seg kristne.

«Rosa kristendom» er en utvannet kristendom. I begynnelsen av det 20. århundre førte den til renovasjonismen, men den falt til slutt under ateismens møllestein. Kirken ble ansett av regjeringen som en fiende – selv om det var sovjetregjeringen som hadde vært Kirkens fiende, ikke motsatt.

Et stort antall folk fra intelligentsiaen strømmet derfor inn i Kirken, ikke for Kristi skyld, men av andre grunner. Disse menneskene forlater nå Kirken.

En liknende situasjon ser vi i klostrene. På 1990tallet kom mange til klostrene. De bodde der i 10-15 år, noen ble til og med prester, men nå drar de. Dette er fordi de ikke kom for Kristi skyld men heller for å unnslippe harde liv, fordi de ikke hadde noe annet sted å gå. Mange kom til klostrene fra fattige sovjetrepublikker. Deres åndelige veiledere velsignet dem til å bli. Derved ble mennesker som ikke var kalt til klosterlivet boende på kloster, de holdt ut i 10-15 år, og deretter dro de.

De som kom til Kirken av andre grunner, ikke for frelsens skyld, forlater den nå. De blir så klart skuffet på et eller annet tidspunkt. Hvis de ikke kom til Kirken for Kristi skyld, begynner fristelsene umiddelbart.

Mange i dag vil at Kirken skal være en «Kirke av gode mennesker.» Men Kirken er et sykehus. Her forsvinner alle masker, alle forheng rives ned, og en ser et menneske for det han er. Og det han er er så klart ganske ufint.

Folk som ikke kommer til Kirken for Kristi skyld er på let etter en slags betryggelse, en fredelig tilværelse. I Kirken kommer det en fredelig tilværelse, samt behag – men av et annet slag. Men denne tilstanden må vi vokse frem til.

Men, Deres Ærbødighet, hvordan kan disse menneskene vekkes? Folk kommer til kirken, de mottar sakramentene, men det er som om det gjøres i dovenhet. Hvem trenger et kors?! De behøver at alt er behagelig: at gudstjenesten ikke er for lang, at fasten slakkes, og generelt at det ikke finnes noe hinder fordi de må på jobben i morgen.

I fredstider slik som nå, kan alle gå i kirken fordi det ikke finnes forfølgelser, og store menger kristne vil være slik du beskriver dem. Slik har det alltid vært.

Prosentvis har ikke antallet sanne kristne i Kirkens historie endret seg – det har alltid vært lite: 3-6% av folkemengdene som kaller seg kristne. De viser seg under forfølgelsestider, som under sovjetperioden: forfølgelsene begynte, og folkemengdene som bare gikk i kirken sluttet å gå. Folket ble vekket av krigen, som var en Guds besøkelse. Men når det ikke finnes krig, bringer sorg og sykdom folket nærmere Gud og tvinger dem til å tenke over det jordiske livets midlertidighet.

Oversatt fra: THE FOLLY OF COMFORTABLE CHRISTIANITY