Våre fienders Gud

av Sergei Khudiev

Lang vekk i min sovjetbarndom, når jeg nesten ikke kunne noe om Bibelen, kjente jeg litt til historien om Jona – en mann som tilbrakte tre dager i magen på en hval. I noen barnebøker leste jeg at hvaler spiser plankton, og munnen er lagd på en slik måte at det nesten er umulig for et menneske å komme inn gjennom den, og så prestene gjør bare narr av arbeiderklassen.

I originalteksten er det ingen hval, bare en stor fisk eller sjødyr, men det er ikke poenget. Denne boken handler ikke om ichtyologi. Dette er en bok om Gud og mennesker.

Jona er den gamle Israelitiske profeten Gud gav en veldig uhyggelig gave. Han skal gå til Ninive for å forkynne omvendelse for befolkningen i denne enorme byen: «Bare førti dager til, så ødelegges Ninive!» (cf. Jonas 3:4). Gud vil gi ninivittene én siste sjanse.

Men Jona ønsker ikke å gjøre dette i det hele tatt. Hva om de brått vender om, frelses og unslipper Guds straff for deres synder? Nei, profeten er ikke en slem mann. Han er rett og slett et menneske, slik som oss.

Ninive var hovedstaden i Det assyriske rike. Ninivittene var ikke bare hedninger; de var Guds folks ærkefiender. Arkeologi har bevart assyriske relieff som avbilder gjerningene til den assyriske hær med magevrengende skryt: fanger på stokker, menneskeskinn hengende på veggene, kvinner og barn drevet inn i trelldom ved herrefolkets pisker. Assyrerne hersket ved å skape frykt, og frykt var noe de virkelig visste å skape.

Derfor ønsker ikke profeten at de omvender seg. Guds vrede har allerede ventet for lenge. Ninive vil ødelegges? Fint! Jo raskere jo bedre! Endelig! La dem høste det de har sådd, la den samme forferdeligheten de brakte til andre byer herske i deres gater! Ingen vil angre seg over dette – særlig ikke Jona!

Så når Gud sendte Jona for å gi Ninivittene deres siste sjanse, ville ikke profeten en gang dra. Kun etter en rekke eventyr må tvinges han til slutt til å dra til de hatede Ninivittene for å forkynne Guds budskap. Et under skjer: De vondhjertede hedningene omvender seg. Deres konge gir bud om at De skal kle seg i sekkestrie, både mennesker og dyr, og rope til Gud av alle krefter. Hver og en skal vende om fra sin onde vei og fra sine overgrep. Hvem vet, kanskje Gud vil snu om og angre og vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke går under? (Jona 3:8-9).

Gud mottok deres omvendelse: Gud så hva de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei. Da angret Gud på det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke (Jona 3:10).

Profeten var fra seg med skuffelse. De onde ble reddet fra deres langfortjente straff! Men Gud sier til ham:

Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også er en mengde dyr? (Jona 4:11).

Så det viser seg at Gud er Skaper og Bevarer også av disse fæle hedningene, Hans folks fryktelige fiender. Han elsker dem, synes synd på dem og ønsker deres frelse. Han er ikke bare Israels Gud – Han er hele verdens Gud. Jonas hadde store vansker med å godta dette budskapet, og det har folk i vår dag også. Folk snakker stadig om Gud som om Han var «vårt folks Gud,» en stammegud.

Det finnes et konsept i religiøse studier som kalles geneteisme. Dette er tilbedelse av én gud – stammens gud. Denne guden, som gir vår stamme militær seier, øker våre storfehjorder, lar regnet falle på våre åker. Han er en sterk alliert vi kan kalle på for å gi oss det vi trenger. Andre stammer har kanskje andre guder, og de er ikke mindre virkelige; men denne guden er vår gud. Vår gud bryr seg så klart ikke om folk i andre stammer.

Monoteisme er et helt annet verdenssyn. Det finnes kun én sann Gud, som har skapt himmel og jord, som er Hersker og Beskytter av absolutt alt synlig og usynlig. Han er Gud som støtter og sørger for vår stammes tilværelse – men ikke bare vår. Han er Gud som bevarer alle folk – både våre venner og fiender, og selv dem vi ikke har noe forhold til.

Bibelens Gud er ikke Guden til kun ett folkeslag – vår stamme, vårt parti, vårt samfunn. Han er alle nasjoner og alle folks Gud, også (og dette må vi bare godta) av fiendtlige stammer og partier. Ja, mange kjenner Ham ikke og tilber Ham ikke, men de er allikevel Hans skapning, som Han kjærlighet for, og hvilken frelse Han stadig lengter etter. De er kanskje grusomme, motbydelige, og vi har kanskje alvorlige og rettferdige saker imot dem. Men de er Hans dyrebare skapning, og Han ønsker deres frelse og liv.

Det gamle testament er full av utilfredshet blant Guds folk: Når? Når vil Gud til slutt gi de fordømte hedningene det de fortjener­? Vi har ingen moralistisk basis for å se ned på datidens folk – ønsket om at Gud må bli et våpen for vårt sinne og til å slå våre fiender har ikke forsvunnet. Og det er lett å bli fiender, som i Hans folks øyne fortjener harme – konflikter og allianser endrer seg uforutsigbart, og det er umulig å forutsi hvem sine rettferdige strider folk vil ha forståelse for, og hvem verden vil være harm på i morgen.

Derfor sier Kristus, elsk deres fiender. Fordi Gud elsker dem. Nei, det er ikke lett å se på dem vi hater (og har rettferdig grunn til dette hatet) gjennom Guds øyne, Han som skapte og bevarer dem. Dette er til og med skremmende – for vi er vant til den verden vi lever i, mens vi kalles til å leve i en helt annen en. Det er et brudd med måten folk alltid handler på, med det de anser som rett og til og med hellig. Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men Jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For Han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige (Matt. 5:43-45).

Men å tro på Gud, skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig, betyr nettopp dette. Våre fiender er Hans kjære skapninger.

Oversatt fra:The God of our enemies