Forlat ondskapens side

av Sergei Khudiev

Ifølge en studie fra Levadasenteret, ser ikke 52% av ortodokse og 61% av muslimer [i Russland] på abort som mord. Det er opplagt at vi her snakker om folk som kaller seg selv ortodokse og muslimer, mens de deltar lite eller ikke i det hele tatt i sine religiøse samfunn.

Dette er det noen sosiologer kaller «svak tro.» En nekter ikke for at Gud finnes, og teller seg selv som del av sine forfedres religiøse tradisjon – ortodoks eller muslim – men denne tradisjonen har ingen innflytelse på ens forhold til livet, ideer om rett og galt, eller valgene en tar.

Abort er en av sakene der det er et stort skille mellom Kirkens synspunkt og det sekulære samfunnet. Som det sier i dokumentet godtatt av Den russisk-ortodokse kirke med tittel, «Grunnlag for Den russisk-ortodokse kirkes Sosialkonsept»:

«Siden oldtiden har Kirken sett på bevisst avslutning av svangerskapet (abort) som en alvorlig synd. Kirkekanonene ser på abort som mord. En slik holdning baseres på at unnfangelsen av et menneske er en gave fra Gud; derfor er all forstyrrelse av livet til et fremtidig menneske en forbrytelse helt fra unnfangelsen.»

Dette er faktisk ikke kun holdningen til Den ortodokse kirke – katolikkene motsier abort på en veldig skarp måte. Selv Pave Frans, som har fått rykte som en «liberal» og «reformist» har nylig understreket at «dette kan ikke være et tema for noen slags reform eller ‘modernisering’. Det er ikke ‘progressivt’ i det hele tatt å prøve å løse problemer ved å tilintetgjøre et menneskeliv.» Like holdninger finnes også blant et flertall protestanter. Selv noen ateister har uttalt seg mot «abortens livsødeleggende grusomhet.»

Hvorfor? I motsetning til det aborttalsmennene vanligvis sier, er det ikke noe spesielt religiøst i å anse abort som bord. «Du må ikke ta livet fra et uskyldig menneske» er en tydelig moralsk sannhet alle kjenner til selv utenfor den bibelske åpenbaringen.

Hva er et menneske? Aristoteles foreslo tidlig en opplagt definisjon: «et menneske er et levende vesen som tilhører menneskerasen.»

Er barnet i morens liv et levende vesen, og ikke en del av morens kropp? Ja.

Er det et menneske? Ja, og hva slags menneske? Hvilken rase tilhører det, om ikke menneskerasen?

Er det uskyldig? Noen som støtter abort kaller det for en «aggressor» eller «en uønsket beboer,» som moren har rett til å drepe eller «kaste ut.» Men slik logikk er absurd – barnet i morens liv driver ikke noe bevæpnet aggresjon, som det hadde vært lovlig å motkjempe, og det har ikke begått noen forbrytelse som fortjener dødsstraff. Det er et uskyldig menneske, og å fornekte det liv er kriminelt, ikke på grunn av noe kirkelig prinsipp, men ved det opplagte moralske prinsippet alle er oppmerksomme på: en skal ikke drepe uskyldig mennesker.

Kirkens unike erklæring er ikke at abort er mord – her vitner Kirken kun til opplagt moralitet. Kirken forkynner syndenes forlatelse. Kristus er «Guds Lam, som tar vekk verdens synd» (Joh. 1:29) – som også inkluderer abortens alvorlige synd. Hvert menneske som kommer til Ham med omvendelse og tro oppnår full tilgivelse og en mulighet til å gjenstarte livet med et rent ark. Mange som har utført aborter – og andre innviklet i denne ondskapen – har handlet slik, og nå taler ut for å forsvare livet. Kirken fordømmer ikke denne synden for å pine folk med en håpløs skyldfølelse, men for å føre dem til omvendelse, så de kan finne tilgivelse og frelse.

Men det er enda en dyp forskjell mellom den sekulære og kirkelige holdningen til synd. Den hellige apostelen Paulus skriver at de som støtter synd er mer skyldige enn dem som begår synden direkte (cf. Rom. 1:32). Dette kan virke rart, men slik er det. En kvinne som tar abort gjør de kanskje på grunn av stort press fra sine omstendigheter, når ingen – hverken barnets far, eller hennes familie, eller legen – viser henne støtte, men, tvert imot, oppfordrer henne til å synde på hver mulig måte. Synd forblir synd, og personen trenger omvendelse og tilgivelse – men hvor vidt en er skyldig her varierer.

Det er noe helt annet når noen er i en helt behagelig tilstand og godtar denne synden som tillatelig uten noe press. Da er det ikke lenger et tegn på svakhet i vanskelige omstendigheter – det er et bevisst, fritt valg av ondskap og synd. Og denne godtakelsen er en alvorlig synd en må omvende seg fra – anerkjenne at ondskap er ondskap og bekjenne at vi har stått på ondskapens side. Vi må stå standhaftig ved vår Herre Jesu Kristi side; vi må bestemme oss for å være ortodokse ikke kun ved navn, men ved et bestemt personlig valg. Dette er hva første steget mot frelsen kan se ut som: at vi nekter å gi vårt samtykke til den ondskapen alle rundt oss ser på som tillatelig.

Oversatt fra: Leave the side of evil