Hvordan Leser Vi Bibelen?

Hvordan leser vi Bibelen?

av Metropolitt Kallistos av Diokleia

”Hver bok i Skriften er inspirert av Gud” (2 Tim. 3:16)

”Hvis en jordisk konge, vår keiser,” sier Hl. Tikhon av Zadonsk (1724-83), ”skrev et brev til deg, hadde du ikke lest det med glede? Ja visst, med stor jubel og spesielt grundig.” Men hva, spør han, er vår holdning til det brevet som Gud selv har skrevet til oss? ”Du har blitt sendt et brev, ikke av en jordisk keiser, men himmelens Konge. Men allikevel forakter du nesten en slik gave, en så uvurderlig skatt.” Det å åpne og lese dette brevet, tilføyer Hl. Tikhon, er å gå inn i en personlig samtale, ansikt til ansikt, med den levende Gud. ”Når du leser Evangeliet, er det Kristus selv som taler til deg. Og mens du leser, ber og taler du til Ham.”

Nettopp slik er vår ortodokse holdning til lesing av Skriften. Jeg må anse Bibelen som Guds personlige brev, sendt til meg. Ordene er ikke bare beregnet for andre, langt unna og for lenge siden, men er skrevet spesielt og direkte til meg, her og nå. Når vi åpner vår Bibel, begynner vi en kreativ dialog med Frelseren. Ved å lytte, svarer vi også. ”Tal, Herre, Din tjener hører,” (1 Sam. 3:10) svarer vi til Gud mens vi leser; ”Her er jeg” (Jes. 6:8).

To århundre etter Hl. Tikhon, under Moskvakonferansen, holdt mellom de ortodokse og anglikanerne i 1976, ble den sanne holdningen til Skriften uttrykket på en annen, men like gyldig måte. Denne fellesavtalen, underskrevet av delegater fra begge tradisjoner, utgjør en utmerket oppsummering av det ortodokse synspunktet: ”Skriften utgjør en sammenhengende helhet. Den er samtidig guddommelig inspirert og menneskelig uttrykket. Den er et autoritativt vitne til Guds åpenbaring av seg selv i skapelsen, i Ordets inkarnasjon og hele frelseshistorien, og på den måten uttrykker den Guds ord på menneskelig språk. Vi kjenner, mottar og tolker Skriften gjennom Kirken og i Kirken. Vår holdning til Bibelen er lydhør.”

Ved å sammensette Hl. Tikhons ord og Moskvabekjennelsen, finner vi fire egenskaper som markerer den ortodokse ”skriftelige tanke”: 1. vår lesing av Skriften er lydhør;  2. den er kirkelig, i enhet med Kirken; 3. den er Kristus-sentrert; 4. den er personlig.

Å Lese Bibelen med Lydighet

Først og fremst, ser vi på Skriften som inspirert av Gud, og derfor nærmer vi oss den med lydighet. Bibelens guddommelige inspirasjon understrekes av både Hl. Tikhon og Moskvakonferansen i 1976. Skriften er ”et brev” fra ”himmelens Konge,” sier Hl. Tikhon; ”Kristus selv taler til deg.” Bibelen, bekrefter Konferansen, er Guds ”autoritative vitne” om seg selv, og uttrykker ”Guds ord på menneskelig språk.” Vårt passende svar til dette ordet er lydhør mottakelse. Mens vi leser, venter vi på Ånden.

Siden den er guddommelig inspirert, har Bibelen en fundamental enhet, en helhetlig sammenhengenhet, for det er samme Ånd som taler på hver side. Vi snakker ikke om ’bøkene’ i flertall, ta biblia, men kaller den ”Bibelen,” ”Boken,” entall. Det er én bok, én Hellig Skrift, med samme budskap gjennom hele – en sammensetning men allikevel én historie, fra 1. Mosebok til Johannes’ Åpenbaring.

Men samtidig uttrykkes Bibelen også på menneskelig vis. Den er et helt bibliotek av forskjellige skrifter, skrevet i forskjellige tider, av forskjellige personer og i vidt forskjellige situasjoner. Her taler Gud ”mange ganger og på mange måter” (Hebr. 1:1). Hvert verk i Bibelen gjenspeiler synspunkter fra tiden da det ble skrevet, i tillegg til synspunktene til enkeltpersonen som skrev det. For Gud tilintetgjør ikke vår skapte personlighet men styrker den. Guddommelig nåde medarbeider med menneskets frihet: ”vi er Guds medarbeidere” (1 Kor. 3:9). Som det står i skrevet i Brevet til Diognetus (2. århundre), ”Gud overtaler, Han tvinger ikke, for vold er fremmed for den guddommelige natur.” Slik er det nettopp med skrivingen av den inspirerte Skriften. De som skrev hver bok var ikke bare passive redskap, en fløyte spilt av Ånden, en diktafon som tok opp en beskjed. Alle bidrar med sine egne spesielle menneskelige gaver. Ved siden av den guddommelige delen, har vi også den menneskelige, og vi må verdsette begge.

Hver av de fire evangelistene, for eksempel, har sine egne synspunkt. Matteus er den mest ”kirkelige” og den mest jødiske av de fire, med sin spesielle interesse i Evangeliets forhold til den jødiske Loven, og hans forståelse av kristendommen som den ”Nye Lov.” Markus skriver på mindre fint gresk, noe nærmere det daglige språket, og inkluderer fortellinger vi ikke finner i de andre Evangeliene. Lukas understreker Guds kjærlighets universale natur, Hans altomfattende barmhjertighet som strekker seg til både jøde og hedning. Det fjerde Evangelium uttrykker en mer innadvendt og mystisk holdning, og fikk et passende navn av Hl. Klement av Alexandria, som kalte det ”et åndelig Evangelium.” La oss fult utforske og nyte denne livgivende variasjonen innen Bibelen.

Siden Bibelen på denne måten er Guds ord uttrykket på menneskelig språk, har ærlig og nøyaktig kritisk undersøkelse en plass innen bibelske studier. Vår tenkende hjerne er en gave fra Gud, og vi burde ikke være redd for å bruke den når vi leser Skriften. Vi ortodokse kristne burde ikke ignorere resultat av selvstendig og vitenskapelig forskning om opprinnelsen, alderen og forfatterne av Bibelens bøker, men vi må alltid prøve disse resultatene i lyset av Kirkens hellige Tradisjon.

Men ved siden av dette menneskelige elementet må vi alltid se det guddommelige. Disse tekstene er ikke bare verk av forskjellige forfattere. Det vi hører i Skriften er ikke bare menneskelige ord, markert av en større eller mindre ferdighet og persepsjon, men er Guds uskapte Ord, Faderens Ord som ”kommer frem fra stillhet” - et uttrykk av Hl. Ignatios av Antiokia - frelsens evige Ord. Når vi nærmer oss Bibelen må vi komme med noe mer enn nysgjerrighet, eller leting etter historisk informasjon. Vi kommer med et konkret spørsmål: ”Hvordan kan jeg frelses?”

Lydhør åpenhet til Guds ord betyr, først og fremst, to ting: en følelse av under og en lyttende holdning. (1) Under slukkes lett. Føler vi ikke ofte, mens vi leser Bibelen, at den har blitt for kjent, og til og med kjedelig? Vi må stadig skure oppfatningens dører, og se med nye øyne, med under og forbauselse, på miraklet som står foran oss – det evig tilstedeværende mirakel om Guds guddommelige ord om frelse, uttrykket på menneskelig språk. Som Platon sa, ”Sannhetens begynnelse er under.”

For noen år siden hadde jeg en drøm jeg fortsatt husker tydelig. Jeg var tilbake i huset der jeg bodde på kostskole i tre år som barnunge. En venn førte meg gjennom rommene jeg allerede kjente fra min barndom. Men så, i drømmen, gikk vi inn i rom jeg aldri før hadde sett – romslige, elegante, fylt av lys. Til sist kom vi till et lite, mørkt kapell, med gylne mosaikker som skinte i stearinlysene. ”Så rart,” sa jeg til min venn, ”at jeg har vært her så lenge, og allikevel aldri visst om disse rommene.” Og han svarte, ”Men slik har det alltid vært.” Jeg våknet, og se: det var en drøm.

Burde vi ikke reagere til Bibelens nærvær med akkurat samme overraskelse, den samme følelsen av glede og oppdagelse, som jeg opplevde i min drøm? Skriften har så mange rom vi aldri har sett eller gått inn i. Det er fortsatt så mye å utforske.

(2) Hvis lydighet betyr under, så betyr det også å lytte. Dette er den bokstavlige definisjonen av ordet ”lydhør” også på gresk og latin – å høre. Problemet er at de fleste er bedre til å snakke enn å høre. En hendelse på ”The Goon Show,” som jeg ivrig fulgte på radioen i mine dager som student, oppsummerer fint dette problemet. Telefonen ringer, og en av dem tar den. ”Hallo,” sier han, ”hallo, hallo.” Han hever stemmen. ”Hvem er det? Jeg kan ikke høre deg. Hallo, hvem er det som snakker?” En stemme på andre siden av røret sier, ”Du snakker.” ”Å,” svarer han, ”jeg syntes stemmen hørtes kjent ut.” Og så legger han på røret.

En av det viktigste behovene for å oppnå en ”Skriftlig tanke,” er å slutte å snakke og begynne å lytte. Når vi går inn i en ortodoks kirke, dekorert på den tradisjonelle måten, og ser opp mot alteret, ser vi i apsisen Guds Moder med armene utstrakte mot himmelen – den oldtidlige bibelske bønnemåten mange fortsatt tar i bruk i dag. Slik må også vårt forhold til Skriften være – en åpen og mottakelig holdning, med våre hender usynelig utstrukket opp mot himmelen.

Mens vi leser vår Bibel, burde vi på denne måten etterlikne den velsignede Jomfru Maria, for hun er den som lytter mer enn alle andre. Under bebudelsen, lyttet hun til engelen og svarte lydhørt, ”Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt” (Lk. 1:38). Hadde hun ikke først lyttet til Guds ord og mottatt det åndelig i hjertet, hadde hun aldri båret Guds Ord legemlig i sitt liv. Å lytte mottakelig er holdningen hun fortsatte å ha gjennom evangeliehistorien. Etter Kristi fødsel, etter gjeternes tilbedelse, ”tok Maria vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte” (Lk. 2:19). Etter turen til Jerusalem, når Jesus var tolv år gammel, ”tok Hans mor vare på alt dette i sitt hjerte” (Lk. 2:51). Hvor viktig det er å lytte ser vi også i Gudføderskens siste ord i den Hellige Skrift, under bryllupsfesten i Kana i Galilea. ”Det Han sier til dere, skal dere gjøre” (Joh. 2:5), sier hun til tjenerne og til hver og én av oss.

I alt dette er Jomfruen et speil og levende ikon av den bibelske kristne. Når vi lytter til Guds ord, må vi være som henne: å grunne og ta vare på alt dette i våre hjerter, og gjøre alt Han sier til oss. Vi må lytte lydhørt mens Gud taler.

Å forstå Bibelen gjennom Kirken

Met. Kallistos

Som Moskvakonferansen også bekrefter, ”Vi kjenner, mottar og tolker Skriften gjennom Kirken og i Kirken.” Vår holdning til Bibelen er ikke bare lydhør men kirkelig. Skriftens ord er personlig rettet til oss, men også som personer innen et samfunn. Bok og Kirke burde ikke skilles.

At Kirken og Bibelen er avhenging av hverandre kan vi se på minst to måter. (1) Vi mottar Skriften gjennom og i Kirken. Det er Kirken som forteller oss hva Skriften er. I de første tre århundre av kristen historie, var det behov for en lang sorterings og prøvelsesprosess, for å skille mellom det som sannelig er den ”kanoniske” Skrift, og er derfor et autoritativt vitne om Kristi person og budskap, og det som er ”apokryfisk” – nyttig for undervisning, men ikke en fast kilde av Kirkens lære. Det er derfor Kirken som har bestemt hvilke bøker tilhører det Nye Testaments kanon. En bok tilhører ikke den Hellige Skrift på grunn av en viss teori om dens alder eller forfatter, men fordi Kirken anser den som kanonisk. La oss si, for eksempel, at det kunne bevises at det fjerde Evangelium ikke ble skrevet av Hl. Johannes, Kristi elskede disippel – etter min mening, har vi faktisk solid bevis som støtter Johannes’ forfatterskap – men, selv da, hadde ikke dette endret det faktum at vi anser det fjerde Evangelium som del av Skriften. Hvorfor? Fordi det fjerde Evangelium, uansett hvem som skrev det, er anerkjent av Kirken og i Kirken.

(2) Vi tolker Skriften gjennom og i Kirken. Hvis det er Kirken som forteller oss hva Skriften er, er det også Kirken som forteller oss hvordan den må tolkes. Når han traff på etiopieren, som leste det Gamle Testament i sin vogn, spurte apostelen Fillip ham, ”Forstår du det du leser?” ”Hvordan skal jeg kunne forstå,” svarte etiopieren, ”når ingen forklarer det for meg?” (Apg. 8:30, 31). Hans vanske er også vår egen. Skriftens ord er ikke alltid selvforklarte. Bibelen har en fantastisk underliggende enkelhet, men når den granskes nøye kan den vise seg å være en vanskelig bok. Gud taler virkelig direkte til våre hjerter når vi leser Skriften – som Hl. Tikhon sier, vår lesing er en personlig dialog mellom Kristus selv og hver og én av oss – men vi trenger også veileding. Og vår veileder er Kirken. Vi bruker vår private forståelse, opplyst av Ånden; vi bruker bibelske fortolkninger og moderne forskning. Men vi underordner vår individuelle meninger, enten våre egne eller forskeres, Kirkens dom.

Vi leser bibelen personlig, men ikke som isolerte individer. Vi sier ikke ”jeg” men ”vi.” Vi leser som familiemedlemmer, av den ortodokse katolske Kirkes familie. Vi leser i felleskap med alle andre medlemmer av Kristi Legeme overalt i verden og i alle slekter gjennom tidene. Denne felles og katolske holdningen til Bibelen understrekes i mottakelsesriten som brukes i den russiske kirke, der konvertitten blir spurt: ”Bekjenner du at den Hellige Skrift må mottas og tolkes i samstemmighet med troen overlevert til oss av kirkefedrene, og som den hellige ortodokse Kirke, vår Moder, alltid har holdt og fortsatt holder?” Det avgjørende kriterium for vår forståelse av hva Skriften betyr er Kirkens tanke. Bibelen er Kirkens bok.

Hvor begynner vi for å finne denne ”Kirkens tanke?” Det første steget er å se hvordan Skriften brukes i tilbedelse. Hvordan er de bibelske lesningene valgt til hver høytid? Det andre steget er å oppsøke kirkefedrenes skrifter, spesielt Hl. Johannes Krysostomos. Hvordan analyserer og bruker de Skriftens tekst? En kirkelig måte å lese Bibelen på er derfor både liturgisk og patristisk.

For å illustrere hva det vil si å tolke Skriften på en liturgisk måte, la oss se på lesningene fra det Gamle Testament til vesper på Jomfru Maria Bebudelsesdag (25 mars) og til vesper på Hellige Lørdag, den første delen av den oldtidlige Påskevigilien. Til Bebudelsen er det fem lesninger:

(1)   1. Mosebok 28:10-17: Jakobs drøm om stigen som var reist fra jorden til himmelen.

(2)   Esekiel 43:27-44:4: profetens syn om tempelet i Jerusalem, med den lukkede porten som ingen andre enn prinsen kunne gå gjennom.

(3)   Solomos ordspråk 9:1-11: en av de store sofianiske delene av det Gamle Testament, som begynner med ”Visdommen har bygd seg hus.”

(4)   2. Mosebok 3:1-8: Moses ved den brennende busk.

(5)   Solomos ordspråk 8:22-30: en annen sofianisk tekst, som beskriver Visdommens plass i Guds evige forsyn: ”Fra eldgammel tid ble jeg formet, i begynnelsen, før jorden ble til.”

I disse utdragene fra det Gamle Testament, har vi en rekke med sterke bilder som peker til Gudføderskens rolle i Guds frelsesplan. Hun er Jakobs stige, for gjennom henne stiger Gud ned og inn i vår verden, og tar kjødet hun bringer. Hun er både Moder og Evig-jomfru; Kristus fødes av henne, men hun forblir urørt, hennes jomfrudoms port forblir lukket. Hun gir menneskeligheten, eller huset, som Kristus, Guds Visdom (1 Kor. 1:24), tar til sin bolig; alternativt, kan hun også anses som Guds visdom. Hun er den brennende busk, som holder i sitt liv Guddommens uskapte ild, men fortæres ikke. Fra all evighet, ”fra eldgammel tid…før jorden ble til,” valgte Gud henne til å bli Hans Moder.

Når vi leser disse versene i deres opprinnelige sammenheng i det Gamle Testament, ser vi kanskje ikke med én gang at de bebuder Frelserens inkarnasjon fra Jomfruen. Men, ved å undersøke måten det Gamle Testament tas i bruk i kirkekalenderen, kan vi oppdage lag på lag med betydninger som er langt fra opplagte ved første blikk.

Det samme skjer når vi ser på hvordan Skriften brukes på Hellige Lørdag. Her har vi så mye som femten lesninger fra det Gamle Testament. Dessverre leses bare noen få av disse i mange av våre menigheter, og Guds folk sulter derfor etter deres riktige bibelske føde. Denne lange rekken med lesninger viser oss den dypere betydningen av at Kristus ”gikk over” gjennom døden til oppstandelsen. Første lesning er skapelseshistorien (1 Mos. 1:1-13): Kristi oppstandelse er en ny skapelse (2 Kor. 5:7; Åp. 21:5), innvielsen av en ny tid, den kommende verden. Den tredje lesningen beskriver det jødiske ritualet rundt påskemåltidet: Kristus, korsfestet og oppstanden, er den nye Påske, Påskelammet som alene kan ta bort verdens synd (1 Kor. 5:7; Joh. 1:29). Den fjerde lesningen er hele Jonas bok: profetens tre dager i fiskens mage bebuder Kristi oppstandelse etter tre dager i graven (Matt. 12:40). Den sjette lesningen forteller om når Israelittenne krysset Sivsjøen (2 Mos.13:20-15:19): Kristus leder oss fra trelldom i Egypt (synd), gjennom Sivsjøen (dåp), inn i ”det lovede land” (Kirken). Den siste lesningen er fortellingen om de tre Hellige Barna i ildovnen (Dan. 3), atter en bebudelse av Kristi oppstandelse fra graven.

Hvordan kan vi utvikle denne kirkelige og liturgiske måten å lese Skriften på i bibelstudiekretsene innenfor våre menigheter? Én person kan få oppgaven å notere når et visst utdrag blir brukt til en høytid eller en helgenfeiring, og gruppen kan så diskutere sammen grunnen til at det har blitt valgt. Andre i gruppen kan få i lekse å lese kirkefedrene, først og fremst Hl. Krysostomos’ bibelske prekener, som er tilgjengelige i engelsk oversettelse i serien Nicene and Post-Nicene Fathers, utgitt av Eerdmans. Først blir man kanskje skuffet: Fedrenes tenkemåte og talemåte er ofte veldig annerledes enn våre egne i dag. Men det er gull i de patristiske tekstene, hvis vi bare har iherdighet og fantasi nok til å oppdage det.

Kristus, Bibelens Hjerte

Det tredje kravet i vår lesing av Skriften er at den må være sentrert på Kristus. Hvis vi er enige med Moskvakonferansen i 1976 at ”Skriften utgjør en sammenhengende helhet,” hvor finner vi da denne helheten og sammenhengen? I Kristi person. Han er den samlende tråden som går gjennom hele Bibelen, fra første setning til den siste. Jesus møter oss på hver side. Alt henger sammen på grunn av Ham. ”I Ham blir alt holdt sammen” (Kol. 1:17).

Mye moderne vestlig bibelforskning har tatt i bruk en analytisk metode, som bryter hver bok opp i det som blir ansett som dens originale kilder. De sammenbindene leddene oppløses, og Bibelen reduseres til en rekke isolerte enheter. Det har i det siste vært en reaksjon mot dette, og bibelkritikere i vesten har begynt å fokusere mye mer på hvordan disse enhetene ble samlet. Detter er noe vi ortodokse burde være glade for. Det er viktig å se Skriftens enhet i tillegg til dens mangfold, det altomfattende målet i tillegg til den spredte begynnelsen. Ortodoksien foretrekker først og fremst en ”syntetisk,” i stedet for en analytisk, hermeneutikkmetode, siden Bibelen er en integrert helhet, med Kristus gjennom hele som det forenende bånd.

Nettopp slik, som vi har sett, er virkningen av å lese Skriften innenfor Kirkens tilbedelse. Som lesningene til Bebudelsen og Hellige Lørdag klart viser, finner vi veiskilt gjennom hele det Gamle Testament som peker til Kristi og Hans Moder Marias mysterium. Når vi tolker det Gamle Testament gjennom det Nye, og det Nye ved hjelp av det Gamle – som kirkekalenderen oppfordrer oss til å gjøre – oppdager vi hvordan hele Skriften konvergerer i Frelseren.

Ortodoksien tar mye i bruk denne ”typologiske” tolkningsmetoden, der ”typer” av Kristus, tegn og symboler av Hans verk, kan oppdages gjennom hele det Gamle Testament. Melkisedek, for eksempel, Salems prestekonge som gav Abraham brød og vin (1 Mos. 14:18), blir sett som en ”type” av Kristus, ikke bare av kirkefedrene men også det Nye Testament (Heb. 5:6; 7:1-19). Klippen det strømte vann ut av på Sinai (2 Mos. 17:6; 4 Mos. 30:7-11) symboliserer også Kristus (1 Kor. 10:4). Typologi forklarer valget av lesningene, ikke bare på Hellige Lørdag, men også gjennom andre halvdel av den Store Fasten. Hvorfor handler lesningene fra 1. Mosebok i den sjette uke om Josef? Hvorfor leser vi fra Job i den Hellige Uke? Fordi både Josef og Job, som led uskyldig, bebuder Kristi frelsende lidelse på Korset.

Vi oppdager mange andre forbindelser mellom de Gamle og Nye Testamenter ved å ta i bruk en bibelsk konkordans. En konkordans er ofte den beste form for kommentar, eller en utgave av Bibelen med en god kryssreferanse. Bare sammenkoble. Alt henger sammen. Som Fader Alexander Schmemann sa, ”En kristen er en som finner Kristus hvor enn han ser, og gleder seg i Ham.” Dette gjelder spesielt bibelske kristne. Hvor enn de ser, på hver side, finner de alltid Kristus.

Bibelen som Personlig

Ifølge Hl. Markus Munken (“Markus Asketikeren,” 5.-6. århundre), “Den som er ydmyk i sine tanker og engasjert i åndelig verk, vil påføre seg selv det han leser i den Hellige Skrift, og ikke sin neste.” Vi må gjennomsøke Skriften for å finne en personlig betydning. Vi spør ikke bare, ”Hva betyr det?” men ”Hva betyr dette for meg?” Som Hl. Tikhon insisterer, ”Det er Kristus selv som taler til deg.” Skriften er en direkte, intim dialog mellom Frelseren og meg – Kristus taler til meg, og hjertet svarer. Dette er det fjerde kravet i vår bibellesing.

Jeg burde se alle historiene i Skriften som del av min egen historie. Beskrivelsen av Adams fall er også en fortelling om noe i min egen erfaring. Hvem er Adam? Hans navn betyr rett og slett ”menneske”: det er jeg som er Adam. Det er til meg at Gud sier, ”Adam, hvor er du?” (1 Mos 3:9). Vi spør ofte, ”Hvor er Gud?” Men det egentlige spørsmålet er det Gud stiller til hver og én av oss: ”Hvor er du?”

Hvem er Kain, sin brors morder? Det er meg. Guds prøvelse, ”Hvor er Abel, din bror?” (1 Mos. 4:9), gjelder Kainen i hver av oss. Veien til Gud ligger i kjærlighet for andre mennesker, og det finnes ingen annen vei. Å fornekte vår bror eller søster er å erstatte Guds bilde med Kains merke, og å fornekte min egen menneskelighet.

Den samme personlige anvendelsen finner vi også i gudstjenestene i den Store Fasten, og spesielt i Hl. Andreas av Kretas Store Botskanon. ”Jeg er mannen som falt blant røvere,” sier vi (Lk. 10:30); ”Jeg var Din yngste sønn, og har sløst bort formuen Du gav meg…og nå sulter jeg” (Lk. 15:11-14). ”Hvem er sauene og hvem er geitene?” pleide Egypts ørkenfedre å spørre (Matt. 25:31-46). ”Sauene kjenner Gud,” svarte de. ”Mens geitene – det betyr meg.”

Tre steg må tas når vi leser Skriften. (1) Primært tenker vi på at det vi har i Skriften er hellig historie: historien om verden fra skapelsen, historien om Guds utvalgte folk, historien om Gud selv blitt menneske i Palestina, historien om ”storverk” (Apg. 2:11) etter Pinse. Vi må aldri glemme at det vi finner i Bibelen ikke er en ideologi, ikke en filosofisk teori, men en historisk tro.

(2) Vi må se særegenheten, detaljene, i denne hellige historien. I Bibelen ser vi at Gud griper inn til visse tider og i visse steder, og går inn i en dialog med individuelle mennesker. Vi ser fremfor oss Guds personlige kall til hver person, til Abraham, Moses og David, Rebekka og Rut, Jesaja og profetene. Vi ser Gud som bare blir menneske én gang, på en viss del av jorden, i en viss tid og til en viss Mor. Denne særegenheten må vi ikke se på som en skandale, men som en velsignelse. Guddommelig kjærlighet er universal i sitt omfang, men alltid personlig i sitt uttrykk.

Denne følelsen av særegenhet i Bibelen er en viktig del av den ortodokse ”Skriftlige tanke.” Hvis du virkelig elsker Bibelen, elsker du også genealogier, datoer og geografiske detaljer. En av de beste måtene å live opp ditt Skriftestudium er å dra på pilegrimsferd til Helliglandet. Gå der Kristus gikk. Dra ned til Dødehavet, klatre opp Fristelsesberget, se ut over den øde marken, og føl hvordan Jesus følte når Han var alene i ørkenen i førti dager. Drikk fra brønnen der Jesus talte med den samaritiske kvinnen. Ta en båttur ut til Galileasjøen, be seilerne slå av motoren, og se ut over vannet i stillhet. Dra til Getsemane ved nattetid, sitt i mørket under de eldgamle oliventrærne, og se ut over dalen til lysene nede i byen. Smak av den historiske virkeligheten, og ta den opplevelsen med deg tilbake til din daglige bibellesing.

(3) Vi tar så et tredje steg. Etter å gjenoppleve bibelsk historie i all sin særegenhet, må vi lese den som om den gjelder oss direkte. Vi må si til oss selv, ”Disse er ikke bare fjerne steder, hendelser i fortiden. De tilhører mitt eget møte med Herren. Historiene inkluderer meg.”

Svik, for eksempel, er en del av alles personlige historie. Har vi ikke alle sviktet noen én eller annen gang i vårt liv, og har vi ikke alle kjent hva det betyr å bli sviktet? Og etterlater ikke minnet om disse stundene dype, varende arr på vår psyke? Når vi da leser om Peters fornektelse av Kristus og hans gjenopprettelse etter oppstandelsen, kan vi alle se oss selv som en del av historien. Når vi tenker på hva både Peter og Kristus opplevde i øyeblikket rett etter sviket, gjør vi disse følelsene våre egne. Jeg er Peter; som svikter, men kan jeg også være Kristus? Når vi tenker på forsoningen – og ser hvordan den oppstandne Frelseren, med en kjærlighet fullstendig uten sentimentalitet, gjenopprettet den falne Peter til felleskap, og ser hvordan Peter på sin side hadde ydmykhet og mot til å motta denne gjenopprettelsen – spør vi oss selv: Hvor lik Kristus er jeg til dem som har sviktet meg? Og, etter mitt eget svik, kan jeg motta andres tilgivelse, kan jeg tilgi meg selv?

Ta, som et annet eksempel, kvinnen ”som levde et syndefullt liv,” som tømte alabastkrukken med fin salve ut over Kristi føtter (Lk. 7:36-50), og som noen sier er Maria Magdalena, selv om dette ikke er den vanlige ortodokse tolkningen. Kan jeg se henne i meg selv? Deler jeg i hennes gavmildhet, i hennes spontane og kjærlige impulsivhet? ”Hennes mange synder er tilgitt, for hun har vist stor kjærlighet.” Eller er jeg beregnende, gjerrig, sky – og holder meg selv tilbake, aldri villig til å forplikte meg til noe, enten vondt eller godt? Som ørkenfedrene sier, ”Bedre for en som har syndet, hvis han vet han har syndet og omvender seg, enn for en som ikke har syndet og ser på seg selv som rettferdig.”

En slik personlig holdning betyr at vi ikke leser Bibelen som fjerne og objektive tilskuere, som tar til oss informasjon og noterer faktum. Bibelen er ikke bare et litraturverk eller en samling med historiske dokumenter, selv om den kan leses på den måten. Den er, mye mer fundamentalt, en hellig bok, som taler til troende, og som skal leses med tro og kjærlighet. Å lese Evangeliet blir oss ikke til gagn hvis ikke vi elsker Kristus. ”Hjerte taler til hjerte”: Jeg stiger inn i Skriftens levende sannhet bare når mitt hjerte svarer Guds hjerte med kjærlighet.

Når vi leser Skriften på en slik måte – lydhør, som del av Kirken, finner Kristus overalt og ser alt som en del av min egne personlige historie – kan vi føle noe av kraften og legedommen som finnes i Bibelen. Men i vår bibelske utforskningsferd er vi alltid ved begynnelsen. Vi er lik en som ror ut i en uendelig sjø med en liten båt. Men, uansett hvor lang reisen er, kan vi sette ut på den i dag, i denne time, i dette øyeblikk.

Ved høydepunktet av sin åndelige krise, i strid med seg selv alene i hagen, hørte Hl. Augustin en barnestemme som ropte, ”Ta opp og les, ta opp og les.” Han tok opp sin Bibel og leste; og det han leste forandret hele hans liv. La oss gjøre det samme: Ta opp og les.

”Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti”

(Salme 118:105). 

Oversatt fra The Right Reverend Kallistos, Bishop of Diokleia, 'How to Read the Bible' i The Orthodox Study Bible, Nashville: Thomas Nelson, 2008, s.1757-1766.