Salme 103 fra Septuaginta

Bibelselskapets 1930 oversettelse revidert så den stemmer med den greske Septuaginta, som brukes i Den ortodokse kirkes liturgiske tekster.

Salme 103 (104)

Av David. Om jordens skapelse

Lov Herren, min sjel. Herre min Gud, Du ble gjort såre stor.
  Bekjennelse og herlighet har Du ikledd Deg, og Du dekker Deg i lys som i et kledebon.
  Han spenner himmelen ut som et skinn,  Han som tømrer i vannene sine høye saler.
  Han som gjør skyene til sine trinn, som farer frem på vindens vinger.
  Han som gjør ånder til sine engler, luende ild til sine tjenere.
  Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.
  Dypet, som en kappe, er Hans kledebon; vannene skal stå over fjellene.
  For Din trussel vil de flykte, for Din tordens røst vil de krype sammen.
  Fjellene stiger opp, og dalene farer ned, til det sted Du hadde grunnfestet for dem.
  En grense satte Du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.
  Han som lar kilder springe frem i dalene; mellom fjellene går de.
  De gir alle markens dyr å drikke; villeslene vil slukke sin tørst.
  Over dem vil himmelens fugler ta bolig; mellom klippene vil de la høre sin røst.
  Han vanner fjellene fra sine høye saler; av Dine gjerningers frukt skal jorden mettes.
  Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.
  Og vin gleder menneskets hjerte, så åsynet skinner med olje, og brød styrker menneskets hjerte.
  Slettens trær skal mettes, Libanons sedrer som Han har plantet. Der skal spurvene bygge sine reder, storkens hus råder over dem.
  De høye fjell er for hjortene, klippene er tilflukt for harene.
  Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.
  Du gjør mørke, og det ble natt; i den vil alle dyrene i skogen rører seg.
  De unge løver brøler etter rov, for å kreve sin føde av Gud.
  Solen gikk opp, og de samlet seg og legger seg i sine boliger.
  Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.
  Hvor store Dine gjerninger er, Herre. Du gjorde dem alle i visdom; jorden er full av det Du har skapt.
  Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.
  Der går skipene, dragen, som Du skapte til å leke seg der.
  Alle venter de på Deg, at Du skal gi dem deres føde i sin tid. Du gir dem, de sanker.
  Når Du opplater Din hånd, skal hele verden fylles med godt.
  Men skjuler Du Ditt åsyn, forferdes de; Du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.
  Du vil sende ut Din Ånd, og de vil skapes, og Du vil gjøre jordens skikkelse ny igjen.
  Herrens ære være til evig tid. Herren glede seg i sine gjerninger.
  Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.
  Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.
  Måtte min tale tekkes Ham. Jeg vil glede meg i Herren.
  Måtte syndere utryddes av jorden, og lovløse ikke mere finnes. Lov Herren, min sjel.

Igjen:

Solen kjenner sin nedgangstid. Du gjør mørke, og det ble natt. Hvor store Dine gjerninger er, Herre. Du gjorde dem alle i visdom

Ære være Faderen, Sønnen og Helligånden.
Nå og alltid og til evighetenes evigheter. Amen.

Halleluja, halleluja, halleluja. Ære være Deg, Gud (Tre ganger)
Herre, vårt håp, ære være Deg.

Salme 140 (141)
En salme av David.

Herre, jeg ropte til Deg, hør Du meg. Hør Du meg, Herre. Herre, jeg ropte til Deg, hør Du meg. Vend øret til min bønns røst når jeg roper til Deg. Hør Du meg, Herre.  

La min bønn gjelde som røkelse for Deg, mine henders oppløftelse som et aftenoffer. 

  Herre, sett vakt for min munn, og en omringende dør rundt mine lepper.
  Bøy ikke mitt hjerte til onde ord, til å finne syndige påskudd.
  Sammen med mennesker som gjør urett, og jeg skal ikke slå følge med deres utvalgte.  Den rettferdige skal slå meg med miskunn og irettesette meg, men la ikke synderens olje salve mitt hode.
  For min bønn står stadig imot deres behag, deres dommere ble oppslukt ved klippen.  De skal høre mine ord, for de ble sødmet. Som når en jordklump knuses mot bakken, således ligger deres ben spredt ved dødsrikets port.
  For til Deg, Herre, Herre, så mine øyne, til Deg satte jeg mitt håp; riv ikke bort min sjel.
  Bevar meg for fellen som de har stilt opp for meg, og for snarene til dem som gjør urett.
  Synderne skal falle i sine egne garn, jeg er alene til jeg har gått forbi.