DEN SERBISK ORTODOKSE KIRKE TIL SINE ÅNDELIGE BARN, PÅSKEN 2017

+IRINEJ

Ved Guds nåde;

Ortodoks erkebiskop av Pec, Metropolitt av Beograd Karlovci og Serbisk Patriark, sammen med alle Hierarker i den Serbisk-ortodokse kirke. Til hele presteskapet, munker og nonner, og alle sønner og døtre av vår hellige Kirke: Nåde, barmhjertighet og fred fra Gud Fader og vår Herre Jesus Kristus og Den hellige ånd. Vi hilser dere med Påskens glade budskap:

Kristus er oppstanden!

«Kristus er oppstått fra de døde
med døden nedtrampet han døden,
og de i gravene gav Han liv.»

(Påskens troparion)

Kjære brødre og søstre,

Herrens oppstandelse er den største av de kristne fester. Det er en fest for troen, livet og alle Guds velsignelser. Hele vår tro hviler i oppstandelsen og oppstandelsen er i vår tro. Den hellige apostel Paulus, nasjonenes lærer, kan vi uten reservasjon kalle den største forkynner av budskapet om oppstandelsen, sa tydelig: «Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn» (1. Kor. 15, 20). Troen på Kristi oppstandelse er selve essensen i den apostoliske forkynnelse og lære, Kirkens fundament og grunnlaget for hennes gudstjenester og teologi.

I Den hellige Skrift er oppstandelsen er sentralt tema, både i Det gamle testamentet såvel som i Det nye testamentet. Begrepet 'Oppstandelse' blir her brukt i to gjensidig relaterte meninger; som den felles oppstandelse av alle døde ved historiens ende (jf. Jes 26,19) og som Kristi oppstandelse slik den ble forutsett av de gammeltestamentlige profeter (jf. Sal. 15, 10, og bekreftet gjennom de hellige apostlenes budskap (jf. Apg. 2, 23- 24).

Det gamle testamente, med dets språk og billedbruk, taler mange steder om oppstandelsen: Profeten David taler om oppstandelsen i Salmene (Sal. 15, 9; 16, 15). I sin tro på oppstandelsen roper den lidende Job til Gud: «For jeg vet at min forløser lever og at jeg i min kropp skal se Gud» (Job 19, 25-27). Profeten Jona blir selv et forbilde på Kristi tre dager i graven før oppstandelsen (jf. Matt. 12, 40). Men den aller klareste og kjente visjon av de dødes oppstandelse i Det gamle testamente finner vi i profeten Esekiels bok: Profeten, inspirert av Guds Ånd, får se hvordan de tørre ben kommer til liv og hvordan de antar menneskelig kropp (Es. 37, 1-10). Denne visjonen fylte alle troende jøders hjerter i den gamle pakt, og den var for dem uadskillelig fra troen på den kommende Messias og hans Oppstandelse (jf. Jes. 53, 10).

Når det gjelder Det nye testamentet er alt sentrert omkring Korsets mysterium og Kristi oppstandelse. Dette bekreftes av evangelistenes følelsesladede beskrivelse av de siste hendelser i Kristi liv i Jerusalem: Som dømt fremfor Pilatus, hans korsfestelse, hans død på korset og også hans ærerike oppstandelse (jf. Matt. 27 – 28, Luk 23-24). De to første som verdiges å bære vitnesbyrd om Kristi oppstandelse var de myrrabærende kvinnene (jf. Mark. 16, 1-2) og deretter de hellige apostlene og hele den tidlige Kirke. I fellesskap med dem er også de første kristne martyrer og alle senere martyrer og nye martyrer, som bringer et sant vitnesbyrd om Kristi oppstandelse. Videre vitner også kirkefedrene om oppstandelsen; gjennom de hellige konsiler; gjennom den Nikeno-Konstantinopelianske bekjennelse og gjennom dogmatiske utlegninger. Gjennom dette har de overgitt oss troen på oppstandelsen.

Kirken selv er et vitnesbyrd om at Kristus er med oss gjennom alle tider (jf. Matt. 28, 20). Kirken forkynner dette på det aller tydeligste vis i Den gudommelige liturgi, som feires som en ihukommelse av «Kristi død og oppstandelse». I Den gudommelige liturgi gies den oppstandne Kristus til oss i Den hellige nattverden. La oss da leve som oppstandelsens barn! La oss leve i Kristi Oppstandelse, slik den hellige apostelen Paulus sier, ved at vi ikke tillater noe å skille oss fra Hans kjærlighet (Rom. 8,35).

Den store russiske Eldste, hellige Seraphim av Sarov, hilste alle pilegrimene som kom til klosteret, året rundt, på denne måten: «Kristus er oppstanden, min glede!». Den hellige biskop Nikolai forklarer at for å oppnå et slikt åndelig nivå, «må vi med hele vårt liv ære Kristi korsfestelse, ikke ut av vane, men vi må med ærbødige kyss hilse den som vår egen korsfestelse, og kysse hans sår som var de våre egne».

Med stor hjertesorg må vi erkjenne at dagens verden ikke følger oppstandelsens vei, men den veien som fører til død og håpløshet. Når vi sier dette bærer vi især med oss tanken på det faktum at det i Serbia hvert år forsvinner mennesker tilsvarende en hel by på grunn av at dødsraten er høyere enn fødselsraten. Dette er i sannhet en grunn for gråt og klage, men det er også en alarm som advarer. Noe må gjøres for å stoppe denne dødens vei. «I Rama høres skrik, gråt og høylytt klage: Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste. For de er ikke mer (Matt. 2, 18). Abort er overalt og alltid, og til og med blant vårt eget folk. Det er en dødssynd som roper mot himmelen. Vi må stoppe denne drepingen av våre egne barn i mors mage! De har også rett til liv og oppstandelse. Vi spør oss hvor de er, disse som kjemper for «menneskeretter», når det gjelder å beskytte de aller svakeste blant oss – de ufødte barna i sin mors liv. La oss, brødre og søstre, forlate landet av synd og død: Israelerne gjorde det da de dro ut av Egypt. Da vil Gud velsigne oss med alle åndelige velsignelser, så vi kan bli Den levende Guds folk. Må de gledesfylte ropene til de nyfødte barn bli høyere og sterkere enn dødens hjelpeløse rop. Måtte Serbia og alle land i verden, igjen bli en stor krybbe! La oss komme tilbake til troen på livet, la oss komme tilbake til oppstandelsen!

Kjære brødre og søstre. Den hellige ortodokse kirke er vår åndelige mor. Hun har omsorg for sine barn, hvor enn de lever. Kirken korsfestes sammen med med sine sønner og døtre slik at alle kan nå oppstandelsens morgen. La oss glede oss med de glade og la oss sørge med de som sørger, idet vi bærer hverandres byrder, for på denne måten oppfyller vi Kristi lov! (Gal. 6, 2). Den hellige Eldste Sofronios (Sakharov) har sagt at fullendelsen av Guds lov korsfester det gamle mennesket og reiser det nye menneske som er skapt i Guds bilde, vår Skaper og frelsers bilde. I samme ånd taler hellige Basilios den Store om fastens forvandlende kraft, når han sa at Guds engler husker på navnene til de som holder hele Den store faste. Ved å faste slik fornekter mennesket det jordiske og forbigående for å oppnå det evige og himmelske. I dette ligger vår oppstandelse. Ved å oppfylle Guds lov uttrykker og bekrefter vi både vår kjærlighet til Kristus (Joh. 14, 15), og til vår neste (Matt. 22, 40).

Idag har verden i det store og hele tilegnet seg en helt annen tenkemåte. Verden har slått inn på den brede veiens filosofi, og den leder til ødeleggelse (Matt. 7, 13). Det gjøres forsøk på å erstatte de kristne dyder med såkalt humanisme og den falske åndelighet som kommer fra det fjerne østen. Alle falske religioner og kvasi-religioner, filosofier og falske filosofier, ideologier og moderne mytologier er slavebundet av døden selv og dømmer mennesket til døden idet de tror at mennesket er en «dødelig væren» som ikke er ment for evig liv. Især gjelder dette hvis de oppfordrer mennesker til å drepe og myrde hverandre, enten der er på en rask måte (i kriger og blodige «fredelige» konflikter) eller om det er over tid (umoralsk levned i all form for ondskap, spesielt det å leve som slave av narkotika). Vi lever i en tid hvor noen forsøker å få det onde til å se ut som det gode, og det gode ondt; slik Den hellige Paisios av Det hellige fjell sier at synden i våre dager gjort til noe moderne og akseptabelt.

Avgudsbilder, anti-helter, ulydighet til foreldre og avvisning autoriteter er noe som blir gitt våre ungdommer, isteden for forbilder i dyder og ærlighet. Kirkens ansvar i dette er stort. Men viktig er også utdanningsinstitusjonene i landet vårt, for det er nødvendig og hjelpe ungdommen til å finne en autentisk måte å leve i oppstandelsen. La oss lære våre barn og være som den unge mannen i Evangeliet som spurte Herren: «Hva skal jeg gjøre for å arve det evige liv?» Og denne unge mannen mottok svaret fra Kristus selv: «Hold budene!» Her er veien til frelse, her er oppstandelsen!

I all faderlighet kaller vi de som har kommet bort fra Den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke til å vende tilbake til hennes fold. Synden å leve adskilt fra kirken i skisma og heresi er i sannhet en forferdelig synd. Ifølge de hellige fedre kan selv ikke martyrenes blod vaske bort slik synd. La oss dermed tilgi hverandre i Oppstandelsen og la oss igjen bli brødre og søstre i vår Hellige Kirke, det ene Skip som bringer oss til frelsen!

Vi hilser alle våre åndelige barn i vårt fedreland og de i utlandet med vår påskehilsen, og vi ber at den oppstandne Herren vil gi oppstandelsens glede til alle. Spesielt hilser vi våre troende i korsfestede Kosovo og Metohija, Serbias uadskillelige landområder hvis hellige steder er voktere ikke bare for Ortodoksien i Serbia, men også for Kristenheten i hele Europa. Kosovo var og skal være vårt, fordi Gud ikke er å finne i maktutøvelse men i rettferdighet, og Han er i stand til å gi oss det som har blitt fratatt oss med tvang.

Måtte denne oppstandelsesfesten føre hele Serbia og hele det serbiske folk til oppstandelse, som vår poet pleide å si. Må Gud gi at de som leder og vokter vårt land inspireres med oppstandelsens ånd og troens ånd, slik at de frembringer det godes seier over det onde! Måtte den oppstandne Herre, Hans som nedkjempet døden og gir liv, utøse alle goder over sitt folk, det vil si over alle kristne og alle ortodokse og alle mennesker av god vilje, slik at vi allerede nå må kunne få en forsmak av den kommende tidsalders gleder, oppstandelsen glede og evig liv!

Kristus er oppstanden!