Motivasjon til Skriftemålet

av Arkimandritt Serafim (Aleksiev) av Bulgaria

Vi er skapt for Gud og kun i Ham finner vi den høyeste glede vårt hjerte stadig lengter etter. Ingen annen enn Gud kan gjøre våre sjeler lykkelige! Gi mennesket alt han ønsker, så vil han glede seg i det en stund, men vil etter hvert bli likegyldig ovenfor det fordi han føler at han savner noe annet, mye høyere. Er det ikke slik et barn også nyter hver ny leke helt til det blir sultent? Da forlater det leken og søker etter mat. En viss uslukkelig indre sult etter sannhet, glede og fred i Helligånden (Rom. 14:17) plager vår sjel og gir oss ikke fred, selv blant livets beste nytelser og verdens mest misunnelsesverdige oppnåelser.

Denne velsignede sulten er en sult etter Gud. Velsignede Augustin sier riktig i sine Bekjennelser: «Du skapte oss for Deg selv, og vårt hjerte finner ikke hvile før den hviler i Deg.» Den eneste gjest som kan gi glede til vår sjel er Gud. Og hvis Gud er vår høyeste glede, er det klart at det som hindrer veien til Gud er den største ondskap for oss. En slik ondskap er synden.

Det er forgjeves at noen uopplyste mennesker søker menneskets største ondskap andre steder, i stedet for synd. Noen tror sykdom er den største ondskap, andre – fattigdom, og andre – død. Men hverken sykdom, eller fattigdom, eller død, eller noen annen jordisk katastrofe er en så stor ondskap som synd. Disse jordiske ulykkene skiller oss ikke fra Gud hvis vi virkelig søker Ham, men, tvert imot, fører oss nærmere til Ham.

Sykdom er ikke menneskets største ondskap, fordi en legemlig sykdom lidd med ydmykhet, tro, og tålmodighet kan helbrede en sjel syk av synd og føre den nærmere Gud – menneskets største gode.

Og død er ikke skremmende for en troende, for gjennom den, som gjennom en dør, går man til den kjære og kjærlige Gud som har forberedt for dem som elsker Ham, det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte (1 Kor. 2:9).

Men synden er hjertets verste fattigdom – fattigdom som skjuler nådens skatt. Synd er en dødelig sykdom for sjelen, en sykdom som tar fra oss både jordens gleder og himmelens gleder. Synd er en forferdelig og sørgelig åndelig død som evig skiller oss fra gleden til paradisets himmelske borgere, og begraver oss i helvetes mørke.

Det er ikke noen større ondskap for mennesket enn synden. Den ødelegger både kropp og sjel. Den gjør både dette livet og det evige livet bitre. Den skaper uenighet i familier, krangel blant naboer, og uenighet blant slektninger. Den tenner hatets ild blant folk. Den gjør sjelen stolt og bitter. Den forgifter hjertet med sjalusi. Den driver vekk hellige følelser fra brystet og inviterer djevlene til å ta bolig der. Den skiller oss fra Gud. Den slukker alt lysende i vårt hjerte. Den lærer oss å lyve, å forspise oss, å være egoistiske og grådige. Den får oss til å klandre å dømme vår neste. Den oppfordrer hånden til å stjele. Den fyller oss med harme og sinne. Den visker til oss å søke hevn. Den begår alle voldshandlinger, utskeielser og lovbrudd. Den er årsaken til all sykdom, lidelse, urettferdighet, vold, blodbad og krig. Den har fylt alles sjeler med en uutholdelig åndelig stank. Den gyter denne stanken over alle våre forhold.

Har du noen gang spurt deg selv hvorfor verden er så kvelende? Hvorfor er det vanskelig å leve? Hvorfor kan vi ikke holde ut med hverandre? Svaret er fordi synden har forgiftet livets atmosfære. Vi er alle syke med synd. Og hvis ubehandlede legemlige sår har en uutholdelig stank, hvor mye verre stanken av synd er!

Men jeg kommer bare til å synde igjen!

"Hvorfor burde jeg skrifte når jeg vet at jeg vil synde igjen i morgen? Hva er poenget med skriftemålet? Jeg synes en burde skrifte kun hvis man ikke ville ha syndet mer etter det!"

Denne protesten mot Skriftemålet inneholder: både noe som er veldig sant og noe som ikke er det. Det riktige er ønsket om å ikke lenger synde etter Skriftemålet. Men vi er svake mennesker, og vi kan ikke oppnå en slik standhaftighet med én gang slik at det blir umulig å falle tilbake i frivillige synder. Hvis vi ikke kan oppnå en standhaftighet i dåd med én gang, skal vi derfor overgi oss til synd? Eller burde vi slutte å skrifte? Hva er bedre: a rulle rundt i den åndelige sumpens gjørme, eller å reise seg etter hvert fall og fortsette i håpet om at du en dag når rettferdighetens trygge og vakre havn? Hvis du ikke skrifter, forblir du i gjørmen. Hvis du skrifter, reiser du deg fra gjørmen og vasker deg. «Me hvorfor reise meg i dag hvis jeg faller igjen i morgen?» spør du. Når du faller igjen, reis deg igjen! Begynn på nytt hver dag!

En ung munk klagde til den store asketikeren Abba Sisoes: «Abba, hva burde jeg gjøre? Jeg falt.» Elderen svarte: «Reis deg!» Munke sa: «Jeg reiste meg, og falt igjen!» Elderen svarte: «Reis deg igjen!» Men den unge munken spurte: «Hvor lenge burde jeg reise meg når jeg faller?» «Helt til du dør,» svarte Abba Sisoes. Denne vise dialogen burde huskes av alle som ønsker å endre seg men, lurt av djevelen, stadig vender tilbake til våre tidligere synder. Hver gang vi faller i en overtredelse, må vi reise oss. Denne «gjenoppreisingen» er vårt Skriftemål.

«Men hvorfor skal vi leke med å falle og reise oss?» spør noen. Det er ikke en lek, men en forstandig strid. Hvis vi, som svake mennesker, faller men reiser oss igjen, er det stor sjanse for at døden finner oss mens vi står. Da er vi frelst. Men hvis vi aldri reiser oss, er det sikkert at døden vil finne oss mens vi ligger i gjørmen. Da går vi evig tapt!

Hl. Johannes Krysostomos sier: «Omvendelse åpner himmelen for mennesket, tar ham med til Paradis, beseirer djevelen. Har du syndet? Fortvil ikke! Hvis du synder hver dag, omvend deg hver dag! Når deler av huset er råtne, erstatter vi dem med nye deler, og slutter ikke å bry oss om huset. På samme måte, burde du tenke i din sjel av, hvis du i dag har skitnet deg til med synd, rens deg selv med én gang ved omvendelse.»

For å vaske vekk legemlig skitt har Gud gitt oss vann. Og for å vaske bort åndelig motbydelighet, har Gud gitt oss nåde ved Skriftemålets sakrament. Hvert menneske, når han skitner til sine hender, vasker dem. Ingen sier: «Jeg vil ikke vaske mine hender lengre, fordi jeg vil skitne dem til igjen!» Men hvorfor sier så mange da, «Jeg vil ikke gå til Skriftemålet lengre, fordi jeg vil synde igjen i morgen»? Det er tydelig av vår frelses fiende lokker oss vekk fra å rense våre sjeler, så han kan få makt over dem.

Men vi må ikke overgi oss til slike sataniske forslag; vi må skrifte regelmessig, fordi regelmessig vasking skaper et ønske om renhet i oss.

La ditt hus forbli uvasket og uventilert i et helt år! Vil det ikke da bli en svinesti? Tenk nå på hvilken tilstand et menneskes sjel er i når han ikke har renset den ved Skriftemålet, ikke bare på i ett år, men tjue, førti, seksti, eller sytti år…

Oversatt fra: 'Motivation for Confession' i Cathedral Life, 1996.