Barn og Kirken

av Protobresbyter Alexander Schmemann

Barn liker som regel å gå i kirken, og denne instinktive attraksjonen til, og interesse for Kirkens gudstjenester er grunnlaget vi må bygge vår religiøse utdannelse på. Når foreldre er redde for at barna vil bli trøtte fordi gudstjenestene er for lange og synes synd på dem, uttrykker de ubevisst ikke bekymring for sine barn, men for seg selv. Barn gjennomtrenger lettere enn voksne den rituelle verden, med sin liturgiske symbolisme. De føler og forstår kirkegudstjenestenes atmosfære. Opplevelsen av Hellighet, følelsen av et møte med Noen som er utenfor det daglige liv, dette mysterium tremendum, som ligger ved roten til all religion og er våre gudstjenesters kjerne, er mer tilgjengelig for våre barn enn for oss. ”Uten at dere vender om og blir som barn.” Disse ordene gjelder det mottakelsesevnet, den fordomsfriheten, og den naturligheten vi mister når vi vokser ut av barndommen. Hvor mange det er som har dedikert sine liv til Guds tjeneste og viet seg til Kirken fordi de har beholdt kjærligheten for tilbedelsens hus og den liturgiske opplevelsens glede siden barndommen! Derfor er foreldre og læreres første plikt å ”la de små barna være, og hindre dem ikke” (Matt. 19:14) i å komme til Kirken. Det er i Kirken før alle andre sted at barn må høre Guds ord. I klasserommet er ordet vanskelig å forstå, det forblir abstrakt, men i kirken er det i sitt eget element. I barndommen har vi kapasiteten til å forstå, ikke intellektuelt, men med hele vårt vesen, at det ikke er noe større glede på jord enn å være i Kirken, å delta i Kirkens gudstjenester, å puste Himmelrikets duft, som er ”Helligåndens glede og fred.”

Kirkegang må fra barndommens tidligste dager parres med hjemmetilværelsen, som innleder og forlenger Kirkens stemning. La oss ta søndag morgen. Hvordan kan et barn føle helligheten til den morgenen og til det han vil se i Kirken hvis hjemmet er fult av støy fra radioen eller fjernsynet, foreldrene røyker og leser avisene, og en uhellig atmosfære rår der? Kirkegang må innledes av en følelse av å være samlet i en stille form for høytidelighet. Tente oljelamper foran ikonene, lesing av Skriften, rene og fine klær, ryddige rom – foreldre merker så ofte ikke hvordan alle disse tingene former barnets religiøse bevissthet, og lager et inntrykk som ingen trengsel senere i livet kan rive bort. Kvelden før, og selve dagen, på søndager og kirkehøytider, i Den store fasten, på dager da vi forbereder oss for Skriftemålet og Nattverden, må hjemmet spegle Kirken, og må opplyses av det lyset vi tar med oss tilbake fra tilbedelse.

La oss nå si noe om skolen. Det virker opplagt for meg at å holde ”søndagsskole” mens Den guddommelige liturgi feires står i strid med Ortodoksiens ånd. Søndagsliturgien er en gledelig forsamlig av Kirkesamfunnet, og barnet må kjenne og oppleve dette lenge før han kan forstå den dype betydningen til denne forsamlingen. For meg virker søndag som en dårlig dag å holde kirkeskole på. Søndag er primært en liturgisk dag; derfor burde det være en dag fokusert på Kirke og Liturgi. Det hadde vært mye bedre å holde kirkeskole på lørdager før Vigilien eller Vesper. Å si at foreldre ikke ønsker og ikke vil ta med barna til kirken to ganger i uken er å innrømme latskap og syndig likegyldighet ovenfor det som er viktig for våre barn. Lørdagskvelden er søndagens begynnelse og burde være like helliget av liturgi som søndag morgen. Hvorfor, i all ortodokse kirker verden rundt, feires Vesper eller Vigilien på kvelden før høytider og søndager? Det er ingen grunn til at vi ikke kan arrangere vårt kirkeliv etter prinsippet: Skole – Vesper – Liturgi, der skole ville vært den nødvendige forberedelsen og innledningen til Herrens Dag, Hans oppstandelse.

Oversatt fra: Children and Church