Fastens tre feller - Met Serafim av Piraeus

PASTORAL ENCYKLIKA
FRA HANS EMINENSE METROPOLITT SERAFIM AV PIRAEUS
TIL BEGYNNELSEN AV DEN STORE OG HELLIGE FASTE 2017

Kjære søsken og barn i Herren,

Nå som vi har kommet til Den store fastens velsignede tid, retter vi våre tanker til ordene vår Herre Kristus talte: «Når dere faster, skal dere ikke gå med dyster mine, slik som hyklerne. De forsømmer sitt utseende for at folk skal se at de faster. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn» (Matt. 6, 16).

Herrens formaning kommer for å svare et spørsmål vi alle stiller oss i løpet av disse dagene. Og spørsmålet er ikke annet enn, «Hvordan burde jeg faste?».

Kirken, ved sin vanlige forsørgelse, fastslår en viss måte å faste på. Under Den store fastens seks uker, samt Helliguken, kaller den oss til å ta avhold fra kjøtt, egg, melkeprodukter og fisk. Fra mandag til fredag må bordet vårt også være tomt for vin og olje, mens disse to kommer tilbake på bordet lørdag og søndag for å styrke og trøste oss.

Men kirkelig faste gjelder ikke bare begrenselse av mat, slik en opplever med en diett, men også måten vi faster på, måten vi kalles til å leve på.

På let etter metoden, kommer vi til et råd av den store asketikeren fra Sinai-ørkenen, Hl. Johannes Klimakos, som bemerker hvordan djevlene legger tre feller for oss i alle våre forsøk på å nå Gud. Først kjemper de for å hindre oss i å gjøre godt. Dersom de ikke lykkes i dette, kjemper de for å forvrenge det gode så fasten ikke utøves på guddommelig måte. Dersom de heller ikke lykkes her, prøver de til slutt å gjøre sjelen stolt over sine dyder (fra 26. trinn i Himmelstigen: «Om dømmekraft over tanker, lidenskaper og dyder»).

Disse tre fellene må vi passe oss for, mine kjære søsken, i den striden vi begynner nå i Fasten. La oss unngå den første fellen, som prøver å fange oss med tanken som sier at, «jeg klarer ikke faste.» Forpliktelser, helse, svakhet og dagliglivet støtter denne tanken i sitt angrep. Men ikke noe av dette utgjør et vesentlig hinder for den troende som ønsker å faste. Og dersom en ikke klarer å faste uten olje, ikke klarer å unngå en viss matvare, og dersom en behøver kalsium, eller mangler jern, eller har liten viljestyrke, da vet Kirken å bruke økonomi. Vi tar tilflukt hos våre åndelige fedre, som verken vil fornekte oss nødvendig føde eller fastens glede. Det finnes måter å faste på som også bruker økonomi der nødvendig. På denne måten vil vi unngå den første djevelske fristelsen som fornekter fasten, og vil ikke glede den onde ved å gi opp så lett.

En trenger større innsats for å kunne unngå den andre fellen, og det er fordi en dobbel fristelse gjemmer seg i den.

Hl. Johannes beskriver dette nye angrepet fra den onde som, «forvrengelse av det gode.» Denne forvrengelsen er født enten av vilkårlighet eller av hykleri.

Den vilkårlige måten å faste på er den der vi bestemmer med egen vilje. Jeg faster slik jeg selv liker å gjøre det på, når jeg vil, uten noe veileding eller velsignelse. Innsatsen vi bruker på denne egosentriske «fasten», bir føde for våre lidenskaper. Våre dyder kveles av vårt lidenskapelige ugress, som vokser seg stort mens mennesket blir frustrert og sint, uten å forstå hvofor.

Den hyklerske måten er den der fasten bestemmes av et idealisert selvbilde. Jeg faster for å åpenbare for andre hvor viktig jeg er, min styrke, mine åndelige gaver. Utgangspunktet til min streben er ikke selvkontroll, eller sorg over min tilstand, eller omvendelse, men sikkerheten om at «jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet». Denne holdningen fører meg til åndelig autisme. Jeg er ikke i stand til å kommunisere med mine medmennesker, heller ikke elske dem, og derfor er jeg heller ikke i stand til virkelig å kommunisere med Gud. Uten å fatte det, har jeg fallt inn i en viss form for avgudsdyrkelse, der jeg har erstattet den Levende Gud med avguden til mitt eget idealiserte selvbilde.

Hl. Johannes av Sinai råder enhver som ønsker å unngå også denne fellen om å ta tilflukt i underkastelse og selvforakt. Ved underkastelse vil vi seire over vilkårligheten, og med selvforakt vil vi frata vårt ego de kreftene som forankrer det. La oss gjennomføre denne Store Fasten med lydhørhetens ånd, først til Kirken og våre åndelige fedre, deretter la en kristen lyde en annen, ektepar skal lyde hverandre, barna sine foreldre, og foreldrene skal lyde barnas sannhet, og da vil vi lykkes i å unngå den andre fellen som står foran oss. Da vil vår faste og vår strid generelt ikke villedes av vår egoisme så den tjener fremmede mål.

Dersom noen klarer å unngå disse to første fellene, advarer Hl. Johannes at en tredje felle også venter på ham, som djevelen har forberedt for å fange ham. Denne forferdelige fellen er hovmod.

Selv når noen klarer, med Guds hjelp, å følge fasten slik hans åndelige veileder har bestemt, uten at den blir forvrengt, og oppfyller den med vilje til å stride og en lydhør ånd, vil han allikevel møte faren for å narres av det store han har oppnådd. Det finnes en fare for at innsatsen og oppnåelsen skaper innbilskhet.

Denne fellen er verre enn de andre, fordi den ikke kommer plutselig, men kommer gradvis, som når en går ned en nedoverbakke.  Og når en er nedi den, ser den ikke ut som en abysse, fordi den ser ut som en vid gate som går gjennom kjente strøk. Dette stedet er mørkt og uten himmel, men du lar deg lures, og tror at du som har gjort åndelig fremgang også må fare gjennom slike vanskelige stier. Og slik faster og ber du, i lydhørhet og tålmodighet, med veldedighet og gode gjerninger, men alt dette fører deg bare dypere inn i mørket, til et sted der du med luciferisk hovmod møter ham som er i stand til enda større nedgang.

Hellige Johannes råder oss om at, dersom vi skal unngå denne villedelsen, må en øve seg i selvtukting. Selvtukting er middelet ved hvilke den kristne kan granske seg selv grundigere og strengere.  Denne strengheten har ikke som mål å anstrenge mennesket ved å skape følelser av skyld og mindreverdighet. Tvert imot, styrker den den troendes sjelelige helse. Selvtukting ligner kjirurgen som ønsker å redde sin pasient, og derfor skjerer vekk litt av det sunne vevet rundt en kreftsvuls for forsikre seg om at det forsvinner fullstendig. På samme måten vil den som tukter seg selv heller såre seg selv litt enn å la noe av den lidenskapelige kreftsvulsen forbli i sjela.

Ved stadig å granske oss selv, fører dette til hellig ydmykhet, som gir verdighet til vår åndelige streben. Når et menneske oppnår ydmykhet, forstår han at alt det gode han har i seg er en guddommelig gave, som har blitt gitt ham for å kunne tjene sin neste. Når en har en slik ånd, anser en ikke at ens dyder er en personlig oppnåelse som gir verdighet til den troende, men at de er guddommelige energier, som har tatt bolig i sjelen for å styre og opplyse oss. Her er det ikke plass til vårt «Jeg» og dens villedelse, men kun til å takke og love Gud, som ser ned til sine ydmyke tjenere.

Mine kjære barn, la oss ikke gå inn denne Store Fasten med dyster mine, men med stor glede. Fastens glede, askesens glede, gleden i å overkomme lidenskapene, gleden i å høste dydenes frukt, gleden i å seire over døden.

Vi ber om at vår Herre Jesus Kristus, ved forbønnene til Hl. Johannes Klimakos, læreren fra Sinai, vil være vårt følge på denne åndelige reisen og at Han vil styrke og helliggjøre oss.

Jeg ønsker dere god strid i Den store og hellige faste!

Deres Metropolitt
+ Serafim av Piraeus

Oversatt fra: Μητροπολίτης Πειραιώς κ. Σεραφείμ: Ποιμαντορική Εγκύκλιος επί τη εισόδω εις την Αγίαν και Μεγάλην Τεσσαρακοστή