Lesing i Kirken burde ikke være emosjonell

av f. Andrei Tsjizhenko

Vi kommer i hu ordene til den russiske dramatikeren Alexandr Sergejevitsj Gribojedovs (1795-1829), Fornuft skaper elendighet: «Ikke brek som en lektor. Les med tanke! Med innlevelse! Med riktig tonefall!» Denne aforismen har fått den russiske intelligentsiaen til å hånle kirkelesning og flire ironisk av den i århundre. Men denne sarkasmen er urettferdig og står i strid med de 2000 år gamle reglene rundt lesing i kirken. Og folk som krever innlevelse fra en lektor viser sin uvitenhet om det liturgiske liv og prinsippene rundt lesing av liturgiske tekster.

Sjangre er veldig viktige i kunst og burde ikke blandes. For å si det enklere, et sjanger er en viss stil et verk er komponert til og det har et visst mål og en viss måte å oppnå dette målet på. Kunst har alltid tre mål (igjen, i en veldig primitiv forstand): å få folk til å le, å skremme dem, å få dem til å gråte. I følge disse prinsippene, velges kunstneriske følelsesuttrykk for å oppnå disse målene. Sammen med skribentens talent, intelligens og innsats, sammensettes disse for å forme et visst kunstverk i en eller annen stil. Dette gjelder også retorisk kunst.

Lesing i kirken er derimot noe helt annet. Kirken forsøker aldri på å få folk til å le eller gråte, eller skremme dem; hennes mål er å gjøre vår vei til Gud så lett som mulig. Som det står skrevet i boken med profeten Jesajas ord: En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! Hver dal skal fylles, hvert fjell og hver haug skal senkes. De krokete veier skal bli rette, de steinete stier jevne. Og alle mennesker skal se Guds frelse (Lukas 3, 4-6).

Det er derfor Guds ord må uttrykkes med ren lyd, klar tale og hver stavelse må artikuleres; en leser burde ikke påtvinge sine egne følelser på dem som ber i kirken. En leser forventes kun å være en tromme og lyre som spiller de guddommelige melodier. All form for teater i kirken, om det gjelder lesing eller sang, er alltid upassende og distraherer oss fra det som teller: å høre Guds Ord i ydmykhet og oppriktighet. Det er Guds Ord (ikke oss selv) som i mysterium vil gjøre det som menneskesjelen trenger, og som vil rense våre hjerter.

Det er derfor en mellomting mellom lesing og sang ble utviklet innenfor de jødiske synagogene under Gammeltestamentperioden, som kalles «kantillasjon» («Jeg synger med lav stemme, svakt,» fra latin). Professor Mikhail Nikolaevitsj Skaballanovitsj fra Teologisk Institutt i Kiev (1871-1931) skrev i sin bok, Forklaringen av Typikon, det følgende om kantillasjon: «Innføringen i synagogene av såkalt kantillasjon, som er en mellomting mellom lesing og sang, er høytlesing der visse stavelser forlenges.» Dette er Kirkens praktiske erfaring, som har oppnådd en harmoni i den forstand at det er samstemme mellom tydelighet, klarhet i lyden, ikke-emosjonell, og skjønnhet. Kirken bruker fortsatt denne form for lesing i sine gudstjenester.

Dette utelukker naturligvis ikke behovet for lektoren å forbedre seg selv og sine ferdigheter. Først og fremst må han selv leve et fromt kristent liv og behandle de hellige tekstene med kjærlighet og ærbødighet. Han burde også stadig fordype sin forståelse av liturgi og kirkehistorie fordi Salmenes Bok og andre hellige tekster er fulle av slike ting. En lektor må også studere Kirkeslavisk [eller høymålet brukt i liturgiske tekster der han befinner seg – red.] grundig, slik at han forstår det han leser. Det er også anbefalt at han gjør øvelser for tungen og ansiktsmusklene før gudstjenestene, slik at stemmen er så klar som mulig og ordene er tydelige og lett å forstå.

Og naturligvis er det nødvendig å følge «den gyldne middelvei» når det gjelder hvilken hastighet gudstjenesten celebreres med (dette er til stor grad avhengig av presten, diakonen, korlederen). På en side, burde vi ikke lese eller synge for sakte og tregt (da «forsvinner» gudstjenesten og blir nedtrykkende for forsamlingen); på den andre siden, burde vi unngå å gjøre ting for fort, ellers blandes ord og sang til en uforståelig støy.

Hver lektor, korleder, diakon og prest må leve i samstemmighet med ordene selv; de må leve åndelig slik at bønnens piler som skytes fra deres hjerter måtte treffe andres hjerter. Det er viktig å ikke forvalte våre følelser til andre, men ved Guds hjelp å oppdage livet til disse hellige ordene i oss selv – ordene som i et mysterium forener menneske og Gud i en menneskesjel.

Kilde