Enhet, den ene Kalk og Guds ild

av f. Stephen Freeman

Økumenikk er tilbake i nyhetene og med dette kommer en flom av misforståelser og teologisk forvirring. For mens selveste «enhets konseptet» i seg selv er et mysterium, bytter de fleste som skriver om og diskuterer dette temaet det ut med et menneskelig, politisk og administrativt konsept. To vers fra kapittel 17 i Johannesevangeliet siteres stadig:

Jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og Jeg kommer til Deg. Hellige Fader, bevar dem i Ditt navn, som Du har gitt Meg, for at de må være ett, likesom Vi. (Joh. 17:11)

og

Men jeg ber ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på Meg, at de alle må være ett, likesom Du, Fader, i Meg, og Jeg i Deg, at også de må være ett i Oss, for at verden skal tro at Du har utsendt Meg. (Joh. 17:20-21)

Noe som ofte blir oversett i diskusjoner er at disse uttalelsene er del av en bønn. Det er ikke et bud Kristus gir dem som tror på Ham. Det er Kristi bønn til Faderen, del av det som ofte kalles «Yppersteprestens Bønn.» Det er viktig å bemerke at enheten denne teksten refererer til er Faderens og Sønnens enhet og videre, at enheten beskrives i et deltakelses mysterium: «…ett, likesom Du, Fader, i Meg, og Jeg i Deg; at også de må være ett i Oss.»

Enheten som blir omtalt i diskusjoner (økumeniske og administrative) er sjeldent mer enn politisk eller administrativ. Skisma er absolutt noe fryktelig, men ikke fordi det skaper administrative problemer. Skisma risikerer (minst) en svekket deltakelse i Guds liv, og etablering av et alternativt syn på frelsen.

At Gud er én i seg selv beskriver ikke «hvor mange Guder finnes.» Det refererer heller til selve måten Gud eksisterer på. Derfor beskriver det også måten frelsen leves på. Å frelses, å leve livet som frelses «fra dag til dag med frykt og beven» er ikke annet enn en mystisk deltakelse i den ene Guds ene liv. Det finnes ikke noe annen sann væren. Kristi bønn for oss er ikke en etterspørsel for vår fremtidige velstand, men en prestelig bønn for vår sanne deltakelse og videreføring i det Ene Liv som er det eneste liv.

Dette er noe helt annet enn innholdet til vanlige økumeniske samtaler. I disse samtalen, skilles ekklesiologi (læren om Kirken) fra soteriologi (læren om frelsen) – Kirken betraktes på en eller annen måte som separat fra selve frelsen. Men Kirken er frelsen, ellers er den ikke noe i det heletatt. Den er ikke en organisasjon som er til for å fremme frelsen, eller representerer kristne formål. Individer frelses ikke som individer, per se: de frelses innenfor Kirkens liv og som Kirken ellers frelses de ikke i det heletatt. Frelsen ser ut som Kirken. Av den grunn, kan Det nye testament beskrive Dåpen som en forening med Kristi død og oppstandelse (Rom. 6, 3-4) samt forening med Kirken:

For vi er jo alle døpt med én Ånd til å være ett legeme [Kirken], enten vi er jøder eller grekere, enten vi er treller eller frie; og vi har alle fått én Ånd å drikke. (1 Kor. 12:13)

Slike uttalelser er mulige fordi Kirken er Kristi død og oppstandelse i dette livet. Den er frelsen. Kirken er ikke, og kan ikke være utenom frelsen. De er ikke to forskjellige ting!

Dette kan virke støtende for mange. Gjentatte splittelser har ødelagt den riktige forståelsen om Kirken og skapt et falsk konsept om institusjonelle og administrative enheter. Bekjennelse av det bibelske synet på Kirken og frelsen feiltolkes lett som en hevdelse om at kun ortodokse kristne kan frelses. Det de tilsynelatende ikke hører, er en uttalelse om selve innholdet til frelsen. Frelsen er ikke svar på spørsmålet: «Hvem går til himmelen?» Det er egentlig et hedensk konsept og en forvrenging av det kristne Evangelium. Frelsen er sann deltakelse i Guds liv – «likesom Du, Fader, i Meg, og Jeg i Deg; at også de må være ett i Oss…»

Dette ene livets sakramentale uttrykk finner en først og fremst i Eukaristien, Fellesbegeret. Så klart er «Felleskalken» ett interessant uttrykk, ofte misforstått. «Felles» peker til «Kommunion.» Men «Kommunion» er ofte bare et synonym for Eukaristi, dvs. ikke noe annet enn et ord for et kirkelig ritual. Det kommer fra det greske ordet koinonia eller «deltakelse.» Felleskalken er Kalken av Deltakelse i Kristi ene liv. «Den som eter Mitt kjød og drikker Mitt blod, han blir i Meg og Jeg i ham.»

Og det er nettopp i denne tanken om «Én» at vi opplever Kalken som problematisk. Når vi nærmer oss Kalken, burde vårt riktige ønske være enhet med Kristus – at Han må ta bolig i oss og vi i Ham. Vi kan ikke nærme oss Kalken med betingelser – «Jeg vil være ett med Kristus, men jeg vil holde på mine egne meninger og handlinger.» Dette er rett og slett en selvmotsigelse. På samme måte, nærmer vi oss ikke Kalken med betingelser ovenfor hverandre: «Jeg vil være ett med Kristus, men ikke med han der.» Det er et kjærlighetssakrament som aldri kan være en privat stund kun mellom oss og Kristus.

Dette understreker fragmenteringen blant kristne. For mange, er Felleskalken i beste tilfelle et tegn på håpet om at vi en dag vil være ett, eller, i verste tilfelle, bare et uttrykk av deres private spiritualitet. Når en anser Felleskalken på denne måten, blir det for mange en skandale å nekte å rekke den ut til andre. Men for ortodokse, er Kalken ikke et tegn på håp, heller ikke et privat uttrykk. Det er den fullkomne og sanne virkelighet av vår nåværende kommunion og deltakelse i Kristi ene liv.

Smerten og skandalen vi opplever når vi nektes Kalken, eller når vi selv må nekte andre Kalken, er ikke noe annet enn Guds dom med hensyn til Kristi ene liv. Og skammen (og sinnet) vi føler burde rettes – ikke mot en endring i lære eller praksis, men en endring i oss selv. Når samtalen vendes utover, og vi prøver å finne en løsning utenfor oss selv, knuses hele virkeligheten rundt en sann enhet.

Den rike unge mannen kom til Kristus og ville vite ha han kunne gjøre for å «få evig liv.» Dette er spørsmålet om sann deltakelse i Kristi liv. Herren peker ham til budene. Etter å ha tatt disse til seg (dette tror han i hvert fall at han har gjort), undrer han hva mer han kan gjøre (han merker at noe mangler). Han blir bedt om å selge alt, gi det til de fattige og følge Kristus. Han går bedrøvet bort. Kunne han ha protestert og sagt at Kristus forlangte for mye av ham? Kunne han ha pekt på andre som hadde blitt bedt å gjøre mindre? Kunne han ha diskutert Kristi økonomiske teori og dets ugjennomførbare krav? Ikke noe av dette ville ha gitt ham sann deltakelse i Kristus.

Ingen av våre egne motsigelser om Felleskalken endrer noen ting. Det er sant at de fleste kristne grupper nå har droppet de fleste kravene rundt Kalken. Rike unge menn er nå velkomne. De blir ofte valgt til ledelsesstillinger og anses som viktige samfunnsmedlemmer. De blir ofte bedt om å tale og dele hemmeligheten bak sin suksess. Hva det nå enn er vi finner i Kalken i dag, er det for de aller fleste ikke deltakelse i Kristi ene liv.

Yppersteprestens Bønn er en erklæring av Guds ønske om å invitere oss til den sanne frelsens liv. Dette livet er ikke noe annet, og ikke noe mindre enn selve Guds liv. Det er ikke et felleskap som består av dem som er glad i Jesus. Det er ikke et tegn på medlemskap. Det er ikke et håp om noe som vil skje senere i tid. Det er ikke et sakrament av godvilje.

Hl. Simeon Metafrastes kommer med disse tankene før kommunionen:

Forferdes, menneskebarn, når du ser det guddommeliggjørende Blod. En ild det er som fortærer de uverdige. Det guddommelige Legeme både guddommeliggjør meg og gir meg liv, Guddommeliggjør ånden og gir sinnet herlig liv.

Med kjærlighet vederkveger Du meg, Kristus, og med Din guddommelige kjærlighet har Du fornyet meg, så brenn bort mine synder med den åndelige ild og la meg mettes med glede i Deg, så jeg jublende kan lovprise Dine to åpenbarelser.

En forening som ikke er ild, en forening som ikke kan brenne, er ikke vår forening med Kristus. Sett skam og sinne til side og tenk over Kristi sanne Kalk. Hl. Symeon Teologen sier dette:

Dette gir meg dristighet, dette gir meg vinger, Kristus Gud. Fordi jeg håper på mengden av Dine velgjerninger mot oss, med fryd, men mens skjelvende, deltar jeg nå i Ilden. Selv om jeg er gress – o forferdelige under – er jeg usigelig svalet, liksom busken på Sinai i gammel tid som ikke ble brent, selv om den var flammende. Derfor, med et takknemlig sinn og et takknemlig hjerte, takknemlig også i mine lemmer, i min sjel og i mitt legeme, tilber og opphøyer jeg Deg, O min Gud, og lover Deg, som En sannelig velsignet, i all evighet. Amen.

Moderne kristendom har tatt ilden ut av kommunionen. Derfor er det ikke lenger Felleskalken, men bare en felles kalk. Ingen ild. Ingen Gud.

Den ene sanne Gud brenner.

Oversatt fra: Enhet, den ene Kalk og Guds ild