Den syke ved Betesda og menneskets ensomhet

Men det er ved Fåreporten i Jerusalem en dam som på hebraisk heter Betesda og har fem bueganger;  i dem lå en mengde syke: blinde, halte, visne. For en engel steg til visse tider ned i dammen og opprørte vannet. Den som da først steg ned etterat vannet var blitt opprørt, han ble helbredet, hva sykdom han så led av.

Johannes 5, 2-4

av f. Gheorghe Calciu

Det mest dramatiske ved hele denne lesningen fra Evangeliet er den syke mannens ensomhet. Hørte dere den ikke? Den syke svarte Ham: Herre! jeg har ingen til å kaste meg ned i dammen når vannet blir oprørt; og i det samme jeg kommer, stiger en annen ned før meg (Joh. 5, 7). Den mest tragiske tilstanden en person kan befinne seg i, er ensomheten, fullstendig isolasjon.

Hl. Cyprian av Karthago sier at, «Hvert menneske faller i isolasjon, men vi frelses i Kirkens samfunn.» Å være alene betyr å falle, å dø. Å være alene betyr å ikke tenke på noen annen enn deg selv, fordi du er overveldet av lidelsenes bølger, som drukner deg. Du nedtrykkes av livets meningsløshet. Dette er fordi et liv levd i ensomhet, dersom du ikke har Gud med deg, er et meningsløst, bortkastet liv. Livet mistet sin verd i det øyeblikk du ble alene.

Den syke mannen hadde ikke en gang en familiemedlem eller venn som kunne løfte ham opp når vannet ble opprørt og kaste ham nedi, så han kunne helbredes. Hvor ofte befinner vi oss i en slik situasjon! Hvor ofte er vi ensomme og syke, og uten noen til å hjelpe oss så vi kan helbredes, ingen som kan befri oss fra vår lidelse! Eller så finner vi kanskje ikke noen vi kan kommunisere med i vår ensomhet og lidelse, eller, som de sier på tysk, smerte som deles er halvparten så ille, men udelt smerte er dobbelt så vanskelig.

Slik var det med denne mannen. Men Kristus spør ham i sin store miskunn, Vil du bli frisk?

Vi vil se dette senere, når Frelseren møter ham i tempelet og sier, Se, du er blitt frisk; synd ikke mere, forat ikke noget verre skal vederfares dig! (Joh. 5, 14).

Det som også rører oss og andre er at, i samme minutt som Jesus helbreder mannen som var lam i hele 38 år, gleder ikke de skriftlærde og fariseerne seg over at mannen hadde blitt frisk, men de blir sinte og sier, «Hvorfor går du, hvorfor bærer du sengen på sabbaten?»

De sa ikke, «Så flott at du er blitt frisk! Ja, gå og takk Gud!» Nei, de interesserte seg kun for lovens formaliteter, der det sto at arbeid på sabbaten var forbudt. De ofret et menneske for å kunne følge denne loven.

Og så spurte de ham, «Hvem helbredet deg?»

Den helbredede mannen visste ikke med en gang hvordan han skulle svare dem. Men når Jesus møtte ham i tempelet, gikk han til jødene og sa, «Der, det var Jesus som hebredet meg!»

Dette var ikke en anklage for å sette jødene imot Jesus. Dette var et ønske om å forkynne så alle kunne få høre det, «Denne Mannen hjalp meg! Han helbredet meg! Han sto meg bi i mine vansker!» Vi må si dette når noen har hjulpet oss. Vi må vitne om et under. Ikke for å skryte, men fordi vi har blitt reddet fra ensomhet, sykdom og lidelse! Jeg må fortelle hvem det var som hjalp meg, som førte meg til troen, som reddet meg fra mine synder og mitt hjertes fordømmelse – en prest, en troende, en venn… Jeg må si det, «Han reddet meg!» Det var slik det var med den syke mannen.

Kjære troende! Vår moderne samfunn isolerer oss stadig mer og mer. Regjeringene – ikke bare kommunistene, men alle regjeringer – prøver å isolere oss mer og mer, for å gjøre oss mer ensomme, så vi har stadig mindre tilknytning til hverandre, så vi ikke omgås med hverandre, fordi alle regjeringer prøver å bli totalitære så de kan kontrollere oss. Det er mye vanskeligere å kontrollere sammensatte samfunn enn isolerte individer, og derfor prøver regjeringer å isolere oss.

Kommunistene gjorde dette ved makt. I Vesten bruker de ikke makt, men kaller deg unik, forteller at du har rettigheter, at du er selvstendig. Og dette gjør de så du blir isolert, så du ikke holder deg til dine foreldre, så du ikke lyder dem i din barndom, så du ikke underordner deg noen – du er trossalt et fritt vesen.

Misforstått frihet er opprør mot Gud; det er nihilisme. Det er slik vi har endt opp dit vi nå er, med alle forbrytelsene som herjer i verden. Det er så mange byer der fjorten år gamle barn har drept sine lærere, venner og foreldre. Det menneskelige båndet som knytter oss til vår neste, til dem som bor ved siden av oss, har blitt brutt. Hjertelige forhold mellom meg og min bror, meg og mine foreldre, mellom foreldre og barn, mellom venner, har blitt brutt. Vi blir stadig mer alene i denne overdrevne individualismen, som er grunnlaget til samfunnets demonisering.

La oss prøve å forene oss. La oss prøve å holde oss samlet ved tro og nestekjærlighet, med Jesus Kristus. La oss ta bolig i Kirkens enhet, for Kirken utgjør den eneste positive sosiale enheten. Alle andre former for enhet fører oss til selvødeleggelse. De prøver å ødelegge mennesket, å gjøre det til et middel, til et vanlig tannhjul i menneskesamfunnets kompliserte mekanisme.

Kilde