Encyklika til Ortodoksiens Søndag 2017 - Met. Kosmas av Aitolia

Pastoral Encyklika
(Encyklika nr. 91)

Kosmas, ved Guds nåde Biskop og Metropolitt
av det hellige Metropolittdømmet av Aitolia og Akarnania

Til alle kristne i vårt Hellige Metropolittdømme

Mine kjære fedre og søsken,

I dag, den første søndagen i Den store og hellige faste, er Ortodoksiens Søndag. Høytiden til vår store Moder, vår Ortodokse Kirke. En dag fylt med herlighet, storslagenhet og åndelige glede. Dagen der vi minnes de som kjempet og seiret for vår ortodokse tro. En dag som bringer til våre tanker den heroiske og hellige motstanden til trofaste og ortodokse kristne gjennom alle århundre, imot mørkets og villfarelsens makter.

På denne store dagen ville jeg, som deres åndelige far, understreke for dere noen grunnleggende og frelsende sannheter, som mange i dag kjemper for å undergrave, og derved føre oss til forvillelse, slik at vi står i fare for å miste vår frelse som en følge.

Først vil jeg understreke at Kirken utgjøres av sitt hode, vår Herre Jesus Kristus, og alle kristne som ble døpt på ortodoks måte i den hellige og vesenenige Treenighetens navn. De kristne som samler seg på hvert sted og frembærer for Gud, ved kanoniske biskoper og prester, den hellige Nattverdens mysterium, der de deltar i vår Herre Jesu Kristi allhellige Legeme og Blod.

Vi er nødt til å bekjenne at vår Ortodokse Kirke ikke kan observeres, men må oppleves. Dersom vi ønsker å kjenne Ortodoksien, er vi nødt til å lytte til det som Apostelen Filip i dag sa til Apostelen Nathanael, «Kom og se» (Joh. 1, 47). Enhver som med ydmykhet og ren samvittighet ønsker å leve ortodoksien, vil bli gjort sikker på at Den ortodokse kirke er et hellig gudmenneskelig samfun, hvis hode er selveste Gudmennesket, vår Herre.

Mennesket finner i vår Kirke den muligheten, som hadde gått tapt ved Adams synd, til å gjenforenes med sin Gud og Frelser, men også med alle mennesker, i en enhet som ikke tilintetgjør personen, som ikke blander sammen, fordi denne foreningen er et bilde av den hellige Treenighet: én Gud, men tre forskjellige personer.

«Utenfor Kirken,» understreker den evig-minnede og vise eldste, f. Georg Kapsanis, «forenes ikke mennesket med Gud eller med Guds barn ved uselvisk kjærlighet, og derfor forblir han under djevelens makt, han som er egoismens, splittelsens og avbrytelsens far.» Mennesket frelses altså ikke utenfor Kirken.

Innenfor den frelsende Ortodokse Kirke, taper ikke den kristne sin personlighet eller sin verd, men er dyrbar, om han så er fattig, analfabet og uviktig i verdens øyne, eller om han er rik og skriftlærd. Innenfor Kirken «er hvert menneske Guds dyrebare barn, selv om han er en trell eller uten velstand,» bekjenner Kirkens hellige (Johannes) Gullmunn.

Når vi her bruker ordet Kirke, er vi nødt til å forklare at vi kun mener vår Ortodokse Kirke. For kun Den ortodokse kirke er virkelig Kirken.

Frelseren Kristi Kirke, Den ortodokse kirke, som vi ved Guds nåde alle tilhører, er «sannhetens støtte og grunnvoll» (1 Tim. 3, 15). Denne bevarer sannheten uendret og uforvrengt, slik den ble kungjort for verden av den menneskevordne Gud, slik den ble bevart og beskyttet av de hellige Apostlene, de gudbærende Fedrene, slik alle våre helgner trodde på den, bekjente den og levde den.

Den ortodokse kirke, ved de kamper og ved de blodelver som dets trofaste og hellige medlemmer utgytet, bevarer og beskytter sannheten uforfalsket, uforandret, evig, uten endringer, slik at den eneste og uforfalskede sannheten til vår Treenige Gud skulle føre de troende til evig frelse.

Så vakkert som Hl. Kosmas av Aitolia lærer oss: «Jeg leste også om ugudelige, heretikere og ateister, jeg undersøkte visdommens dybde: alle trossynene er falske. Jeg forsto sannelig at kun troen til ortodokse kristne er god og hellig.»

Den som bringer en annen lære enn den som én gang er overgitt til de hellige (Judas 3) faller ut av troens felleskap og derved også fra Den ortodokse kirkes hellige Mysterier. Hvordan kan den som forvrenger Kirkens lære om Kristus delta i Kristi Mysterier? Å ta del i Mysteriene uten å dele den rette tro, «vil føre til en skamful åndelig schizofreni.»

Derfor kan ingen som tilhører andre trossyn uten for ortodoksien delta i ortodokse sakramenter eller be med de ortodokse.

På samme måte som den er mild med dem som i omvendelse søker å delta i dens liv og forsikre seg om sin frelse, er vår Ortodokse Kirke streng og kompromissløs i sin motstand mot kompromiss, forvrenging av sannheten, hyklerisk smigring og løgnene til sannhetens fiender.

Men hvem er sannhetens fiender?

De er alle de som blir gjort til Lucifers midler, som endrer den guddommelige sannheten og stryker ut vår frelse.

Djevelen rådet Adam at han, alene, uten Guds nåde, skulle ønske å bli som Gud. Adam trodde på denne løgnen og forsaket Skaperens sannhet, og ved denne hovmodigheten sluttet han å være Gud-sentrert, og ble i stedet menneskesentrert: han tapte paradiset.

På samme måte, til tross for at vår Frelser, ved sin menneskevorden, sin Lidelse og sin Opptandelse, har gitt oss vår frelse, har gitt oss Det hellige evangelium, vår ufeilbare Kirke, har vist oss veien til frelsen, er det mange i dag som vil innblande oss i deres egosentrisistet for å bringe oss til frelsen uten ortodoksiens sannhet og ved et liv uten Guds nåde.

For eksempel, avgudsdyrkelsen, som gir oss, med ordre fra den nye tidsalder, nyhedendommen og okkulten, filosofien som, uten Kristus, ønsker å erstatte Guds Ord med det menneskelige, men også heresiene som manisk kriger mot sannheten i ønsket om å forvrenge den, for å få oss til å tro på mennesket og ikke på Gud.

[…]

Vi må heller ikke utelate å nevne synkretismens panheresi. Denne heresien, et middel til den nye verdensordningen, ønsker å blande den søte ortodoksien sammen med heresier og vranglære, med andre religioner og trossyn. Den ønsker å skape en gud som er en menneskelig skapning, uten ortodoksiens uendrede tro og lydhørhet til vår Kristi Evangelium.

Kjære fedre og søsken, dere barn av vår allhellige og store Moder, Den ortodokse kirke.

La oss i dag, på ortodoksiens høytid, se nøye på vår Moder. Vår Kirke er ikledd blod «som purpur og fin lin.» Vår Kirke er blodflekket. Blodflekket med blodet til de hellige Apostlene, de hellige Martyrene, Hieromartyrene, Bekjennerne og Nymartyrene.

Tre århundre med de store forfølgelsene, arianisme, vranglære, heresi, korstog og ikonoklaster; fire hundre år med tyrkisk okkupasjon, forfølgelse i Anatolia, forfølgelse i Russland, i Midtøsten , på Kypros og Nord-Epeiros har gitt oss mange, talløse bekjennere. Helgener som malte jorden med blodet fra sin martyrdød, fordi de bekjente den ortodokse tro og nektet å forsake den.

Vår ortodoksi lyner, blodflekket men strålende. Mine kjære, la oss gå sammen med vår Kirkes bekjennere og martyrer på livets vei. La oss anerkjenne dem, la oss følge dem, la oss etterligne dem. La oss leve og la oss bekjenne vår ortodoksi «i ord og gjerning».

La oss ikke skremmes av verdslige stemmer, egosentriske stemmer uten ren tro, uten ydmykhet, uten ortodoks tro og liv. La oss ta avstand fra heretikerene rundt oss, selv om det gjør inntrykk på dem.

Vær ikke redd. Uansett hvor mye fiender kjemper imot vår ortodoksi, vil de aldri klare å fjerne den fra våre hjerter så lenge vi selv ikke ønsker å forsake den.

Ved å leve innenfor vår ene, hellige, katolske og apostoliske Kirkes omfavn, vil vi forherlige vår ortodoksi. Slik vil også vi bli verdige frelsen og Pardis.

Dette ønsker jeg dere av hele min sjel.

Med faderlig forbønn

+ Metropolitt Kosmas
av Aitolia og Akarnanias

Kilde