Én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke - 1. del: ÉN

av Metropolitt Hierotheos (Vlachos) av Nafpaktos

I Trosbekjennelsen bekjenner vi tro på «én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke». Nettopp disse fire ordene viser oss hva Kirkens egenskaper er […].

1.      ÉN

Kirken er én. Det finnes ikke mange kirker. Dette er knyttet til det faktum at Kirken er den gudmenneskelige Kristi Legeme. Kristus har ett Legeme; Han kan ikke ha mange kropper. Siden Hodet er ett, er Kroppen også én.

Kristus sa til Apostelen Peter, som bekjente Hans guddom: «du er Peter, og på den klippe skal Jeg bygge Min Kirke» (Matt. 16, 18). Her brukes ordet «kirke» i entall, ikke i flertall. Apostelen Paulus skriver: «således er vi mange ett legeme i Kristus» (Rom. 12, 5). Dette refereres til også andre steder, men jeg vil ikke siterer dem her. Men en kan se også fra disse at Kristi Kirke er én.

Når vi taler om Kirkens enhet, mener vi ved det to ting. Først at, til tross for at medlemmene er mange, så utgjør de kun ett Legeme, og at Kirken er det éne stedet der mennesket finner frelse.

Først må vi si at Kirken er én til tross for at den har mangfoldige medlemmer. Kristus brukte hjorden og hyrden som et bilde på dette. Siden hyrden som tar vare på fårene er én, og siden alle fårene utgjør én flokk, betyr dette at Kirkens enhet ikke ødelegges ved det store antallet medlemmer, heller ikke av lokale kirker som forenes og sammenknyttes av en felles tro og et felles liv. Hver lokale kirke er ikke én av mange såkalte kirker, men er Kristi Kirke. Heller ikke menigheter bryter Kirkens enhet, fordi hver menighet er Kirken i miniatyrform. Det fungerer på samme måte som med Nattverdslammet, Kristi Legeme. På Nattverdbordet blir Kristus «brutt men ikke splittet», og når vi deltar i de Uplettede Mysterier, eter vi derfor ikke en del av Kristus, men hele Kristus, fordi Kristus «deles på udelelig vis». Derfor er ikke Kirkens enhet brutt til tross for at det finnes mange lokale kirker og menigheter. Brudd finner sted som en følge av heresi. Når dette skjer er det ikke Kirken som brytes, men tidligere medlemmer av Kirken som bryter vekk og tar avstand fra den. Kirkens enhet går ikke fortapt, men de heretiske medlemmene bryter vekk fra denne enheten, og tilhører ikke lenger Kristi forenede Legeme.

Hl. Maximus Bekjenneren sier at, dog kristne kan fordeles i flere kategorier — alder, rase, nasjonalitet, tungemål, steder, levemåter, studier og personlige trekk —, selv om de «var skilt fra hverandre og kom til Kirken med forskjeller, ble de derved gjenfødt og gjenskapt i Ånden» og Kirken «gir like mye til alle og verdiger dem samme guddommelige form og navn, å tilhøre Kristus og bære Hans navn». Også Hl. Basilios den Store skriver om Kirkens enhet og sier, «Kristi Kirke er én selv om den møtes på forskjellige steder.» Disse sitatene, og Kirkens liv, driver vekk hver nasjonalistisk tendens. Så klart kan vi ikke kvitte oss med nasjoner og fedreland, men vi kan kvitte oss med nasjonalisme, som er en vranglære og en stor fare for Kristi Kirke.

Kirkens enhet er intern. Den kommer fra dens tilknytning til Kristus: først og fremst, fra en felles tro, som er dens liv, fra felles tilbedelse, og fra en felles kur til menneskets helbredelse. På samme måte som vitenskapsmenn verden rundt tar i bruk de samme midler og metoder for å oppdage noe, gjelder dette også for Kirken. Alle Kirkens medlemmer tar i bruk de samme legemidler. Og det er så klart derved de viser seg å være sanne medlemmer av Kirken.

Videre, er Kirken det eneste stedet der en finner frelse. I Kirken har vi løftet om at vi skal oppnå felleskap og enhet med Kristus og bli Hans sanne medlemmer. Og på denne måten vil vi oppnå guddommeliggjøring (theosis). En har så klart mulighet til å delta i nåden utenfor Kirken, som i Gammeltestamentet, men det er kun i Kirken at en blir medlem av Kristi Legeme, der en eter Kristi Kropp og drikker Hans Blod.

Som vi sa tidligere, bryter ikke de som skiller seg fra Kirken dens enhet, men de bryter selv vekk fra den og mister derved muligheten til å forene seg med Kristi gudmenneskelige Legeme. Derfor sier Hl. Maximus Bekjenneren: «La oss bevare vår frelses største og fremste legemiddel; jeg mener troens gode arv, og la oss bekjenne den bestemt i sjel og kropp slik de hellige fedrene lærte oss den».

I Kirken kan en leve alle Evangeliets dyder. Det er derfor det ikke finnes sann kjærlighet uten sann tro, og heller ikke sann rettferd og fred. Derfor er det hver kristens fremste oppgave å forbli forenet med Kirken, og holde på troen både som en bekjennelse og levemåte for å kunne oppnå alle Evangeliets dyder.

Det er sant at enkelte i dag snakker om «kirkenes forening». Men dette er et meningsløst uttrykk teologisk sett. Vi kan ikke snakke om forening, men om enhet i tro. Vi kan ikke snakke om kirker som er splittet fra hverandre og som strever for å oppnå sannhet og forening, men heller om Kirken som alltid er forent med Kristus og som aldri har mistet sannheten, og om menneskene som har brutt vekk fra den.

Noen av de som snakker om kirkenes forening bruker stadig vekk Kristi yppersteprestlige bønn fra Johannesevangeliet, og særlig delen av den der Kristus ber Faderen om at disiplene kan «være ett» og «at de alle må være ett» (Joh. 17, 20–22). Men dersom en leser hele teksten med oppmerksomhet, vil en oppdage at Kristus ikke referer til en forening av flere kirker som vil skje i fremtiden, men til disiplenes enhet som skal virkeliggjøres på Pinsedagen, da de vil motta Helligånden. Teksten handler om apostlenes forherligelse som skjedde på Pinsedagen. Ja, det var under Pinsen at apostlene ble medlemmer av Kristi Kirke, da de så Guds herlighet, de oppnådde guddommeliggjøring, og derved oppnådde felles enhet i Kristi ene Legeme. Enhver som opplever Pinsen i sitt personlige liv oppnår denne enheten. Apostelen Paulus, dog han ikke var tilstede med apostlene på Pinsedagen, avbildes allikevel på Pinse-ikonet fordi han også oppnådde å se Kristus og derfor er deltaker i apostlenes enhet med de andre.

2.      HELLIG

Oversatt fra: The mind of the Orthodox Church (Levadia: Birth of the Theotokos Monastery, 1998), 52–55.