Vane i bønnelivet er den største fare

av Elder Eusebius Giannakakis

Noe som er en risiko, en stor risiko, er vane; vane er en stor og forferdelig fare.

Vi kan ikke tillate oss selv å være sedvanlige, verken i Liturgien, eller mens vi synger, heller ikke med Livets Kalk – la oss ikke være sedvanlige med dem.

Vi må føle ærefrykt hver gang en Liturgi gjennomføres. La oss følge den med stor følsomhet, oppmerksomhet og takknemmelighet.

Vi kan alltid følge den Guddommelige Liturgi som om det var første og siste gang.

Derfor er vane den største fare. Vane i ens regel, og i bønn, og i Liturgien, og, og, og…

Når noen prøver å føle Herrens nærvær, og leve fullkomment, blir de aldri sedvanelige. Selv om de ikke har tid til å be hele bønneregelen deres, så lenge de gjør det de kan vel, ryddig, tydelig og med oppmerksomhet, vil Gud motta det som om det var ti bønneregler. La våre tanker rettes mot Gud og føle Ham der med oss. Vel, da velsigner og guddommeliggjør Herren oss.

Våre liv burde gå langt unna svakheter, og splittelser og kompromiss. La oss søke et rent liv, et fullstendig rent og sakramentalt liv. Så det kan dufte av bønn, tilbedelse, og den åndelige og hellige strid. Slik at alle disse vil vitne om vår standhaftighet til vårt kall, og at vi holder fast til den hellige arven som tilhører vårt liv når vi setter vår lit til Herren.

Oversatt fra: "Η συνήθεια στην λατρεία είναι ο μεγαλύτερος κίνδυνος."