Første Mandag i Fasten

av Hegumen Nikon Vorobjev

Sann faste betyr å legge vekk onde gjerninger
Hl. Basilios den Store

Fastens betydning består ikke bare av avhold fra kjøtt eller meieriprodukter, men først of fremst i selvforståelse, omvendelse, og kampen mot lidenskapene. Kirkens hymner påkaller oss i disse dagene: «La oss rive ned hver uoppriktige forening». «Dersom vi tar avhold fra kjøtt, men sluker vår neste, håner vi fasten», sier kirkefedrenes visdom. Fastens sanne betydning vises tydelig i en av sticherene: «La oss forsake legemlige lidenskaper, og øke sjelens gaver..» Folk i Kirken kaller Den store faste for «omvendelsens vår».

Fastens første uke er den strengeste. Ifølge reglene, spiser man ikke noe før etter Liturgien på ondsdag kveld. Så klart er ikke kravene like strenge for de syke, svake, eldre, og gravide, eller mødre som ammer, med velsignelse fra deres åndelige fedre. Uansett, selv den strengeste form for avhold, dersom den er uten bønn, vil være som en ploget men usådd åker, og vil ikke produsere annet enn ugress.

Under gudstjenestene i fastetiden kommer vi ihu historien om menneskets fall og frelse. Ved å feste i våre tanker de bedrøvelige bildene av menneskets vandring «i et fremmed land», langs «ødeleggelsens veier», lar Kirken oss føle syndens bitre frukter. De første fire kveldene i Den store fasten, leses Hl. Andreas av Kretas Store Botskanon i ortodokse kirker. Dette er et inspirert verk, tømt ut av dypet til et hellig menneskets knuste hjerte. Fra sjelens dyp, fra fallets dyp, stiger den angrende, tårefyllte røst: «Miskunne Deg over meg, o Gud, miskunne Deg over meg!» Ortodokse kristne prøver alltid å være til stedet under disse gudstjenestene som påvirker sjelen på en så kraftig måte.

Hymner i Fastens første uke

«La oss holde en faste som er Herren til behag. Sann faste betyr å legge vekk all ondskap, å beherske tungen og harme, og ta avhold fra lyst, klander, falskhet og løgn. Dersom vi forsaker disse, vil vår faste være sann og behagelig for Gud.»

«Kom, alle troende, la oss ta opp fasten som vårt skjold og rustning, og la oss støte vekk fiendens vrangforestillinger. La oss ikke villedes av lidenskapenes lyster, la oss stå urørt foran fristelsens ild; da vil Kristus i sin kjærlighet gi oss en seierskrans for vårt tålmod. La oss be med mot, falle ned og rope ut, og be Ham om fred og stor miskunn for våre sjeler.»

Stichera til første mandag i Fasten

«Hvor skal jeg begynne å gråte for mine usselige gjerninger? Hva har jeg å ofre, o Kristus, i min klagesang? Men i Din barmhjertighet, gi meg syndenes forlatelse».

«Kom, fordervede sjel, med ditt kjød til alles Skaper. Bekjenn dine synder for Ham, og ta herved avstand fra din dyriske fortid, og la omvendelsestårer være ditt offer for Gud.»

Om faste

«Når dere faster, da skal dere ikke gå med mørkt åsyn som hyklerne; for de gjør sitt ansikt ukjennelig, forat menneskene skal se at de faster; sannelig sier jeg dere: De har allerede fått sin lønn. Men du, når du faster, da salv ditt hode og vask ditt ansikt, forat ikke menneskene skal se at du faster, men din Fader, som er i lønndom; og din Fader, som ser i lønndom, skal lønne deg.»

Matt. 6, 16–18.

Sann faste består av å legge vekk onde gjerninger. Tilgi din nestes overtredelser, forlat hans skyld. «Ikke fast i fordom og krangel.» Du spiser kanskje ikke kjøtt, men du sluker din bror. Du drikker ikke vin, men uten edruelig atferd. Du venter til kvelden med å spise, men tilbringer dagen i fordom.

Hl. Basilios den Store

Faster du? Gi de sultne å spise, gi de tørste å drikke, besøk de syke, glem ikke fangene. Trøst de som sørger og gråter; vær nådig, ydmyk, mild, tålmodig, kom ikke ihu urett, vær ærbødig, erlig, from, så Gud mottar din faste og gi deg omvendelsens rike grøde.

Hl. Johannes Gullmunn

I fastens hellige dager, forson deg med folk og med Gud. Gråt og sørg over din uverdighet, så vil du oppnå forlatelse og finne frelsens håp. Et hjerte som er brutt og knust ringeakter ikke Gud, og uten dette, vil intet offer være til hjelp.

Om omvendelse

Hvis vi ser dypere inn i oss selv, vil enhver si bønnens ord: «Gud, rens meg en synder, for jeg har aldri gjort noe godt for Ditt åsyn.» Disse ordene tilhører Hl. Makarios av Egypt, en av de største helgener. Hvordan kan vi, ussle syndere, dømme andre og derved sette seg høyere enn andre, som deres dommere? Hvordan kan de være på rett sti som ikke anser seg selv (virkelig, ikke bare med ord) som de største syndere?

Hele sjelens verk handler om å være oppmerksom på sine egne synder, vår egen uverdighet til å oppnå Guds rike, og som en følge av dette, behovet for å be: «Gud, miskunne Deg over meg, en synder.» Slik lærte Herren oss å be i ligningen om tolleren. Vi er alle tollere med hensyn til våre synder, men vi har ikke tollerens omvendelse.

Vi må glemme våre gode gjerninger, og burde, som tolleren, rope helhjertet: «Gud, miskunne Deg over oss, syndere!» Og hvis tolleren var rettferdiggjort kun ved sin bønn, vil Herren klart miskunne seg over oss også, dersom vi ber helhjertet og håper i Guds miskunn.

Be Herren inderlig om den største og mest nødvendige av alle nådegaver — å se dine synder og gråte over dem. Den som har denne gaven, har alt.

Prøv å si bønnens ord med oppmerksomhet. Hvis du blir distrahert, tukt deg selv, åpne deg selv for Gud, og tving deg selv til å gjenta bønnen med oppmerksomhet. Da vil hjertet gradvis mykne, og da vil det i hvertfall noen ganger svare med anger, kanskje også tårer.