Encyklika - Julen 2017 - Den økumeniske patriark

No. 1123

PATRIARKAL BESKJED
TIL KRISTI FØDSEL

+ BARTHOLOMEOS
Ved Guds nåde Erkebiskop av Konstantinopel – Nye Roma og Økumenisk Patriark
Til Kirkens fylde
Nåde, miskunn og fred fra Frelseren Kristus født i Betlehem

Kjære brødre og søstre i Kristus, kjære barn,

Ved Guds nåde, er vi igjen blitt verdiget å nå feiringen av det guddommelige Ords kjødelige fødsel, Han som kom til verden for å gi oss «velvære»,[1] syndenes forlatelse, og befrielse fra lovens gjerninger og døden, for å gi oss sant liv og stor glede, som «ingen tar fra oss».[2]

Vi ønsker velkommen til «Gud som er fullkommen i alt»,[3] som «brakte kjærlighet til verden,»[4] som «står oss nærmere enn vi selv.»[5] Ved uttømmelse (kenosis), stiger det guddommelige Ord ned til skapelsen i en «ubeskrivelig og uforståelig nedstigning».[6] Den «som intet kan romme» rommes i Jomfruens skjød; det største eksisterer i den minste. Dette store kapittelet i vårt tro handler om hvordan den transendente Gud «ble menneske for menneskene»,[7] mens Han forble et «uforklarlig» mysterium. «Inkarnasjonens store mysterium forblir alltid et mysterium».[8]

Denne underlige og paradoksale hendelsen, «som har vært skjult fra alle tiders og slekters opphav»,[9] er grunnlaget for gaven av menneskets guddommeliggjøring. «Det er ikke frelse i noen annen; for det er heller ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst».[10]

Dette er den høyeste sannhet om frelsen: at vi tilhører Kristus, at alt forenes med Kristus, at vår fordervede natur gjenskapes i Kristus, at bildet gjenopprettes og veien til likheten åpnes for alle folkeslag. Ved å påta seg menneskelig natur, fastslår det guddommelige Ord menneskenes enhet ved et guddommelig fellesmål og felles frelse. Og det er ikke bare mennesket som frelses, men hele skapningen. Slik Adam og Evas fall berørte hele skapelsen, slik berører Inkarnasjonen til Guds Sønn og Ord hele skapelsen. «Skapelsen anerkjennes som fri når de som en gang var i mørke ble lysets barn».[11] Basilios den Store kaller oss til å feire Kristi hellige fødsel som «hele skapelsens fellesfeiring», som «verdens frelse — menneskelighetens fødselsdag.»[12]

Atter en gang lyder ordene «Kristus er født» i en verden som dessverre er full av vold, grove konflikter, sosial ulikhet og forakt for grunnleggende menneskerettigheter. 2018 markerer sytti år siden Menneskerettighetserklæringen som, etter den forferdelige opplevelsen og ødeleggelsen av 2. Verdenskrig, var et uttrykk for de høyverdige fellesidealene alle folkeslag og land må respektere uten svik. Men forakt for erklæringen fortsetter, mens forskjellige brudd og bevisste feiltolkninger av menneskerettighetene undergraver deres respekt og realisering. Vi fortsetter å ikke lære fra historien, eller ikke å ville lære. Heller ikke den tragiske erfaringen av vold og krenkingen av menneskepersonen, eller forkynnelsen av edle ideer, har forhindret fortsettelsen av krig, maktopphøyelse og utnyttelse. Heller ikke har teknologiens dominans, utrolige oppnåelser innenfor vitenskapen, og økonomisk fremgang ført til den sosialrettferden og freden vi lenger etter. I vår tid har de rikes forbruk tvert imot økt mens globaliseringen ødelegger forutsetningene for sosial bindekraft og harmoni.

Kirken kan ikke overse disse truslene mot menneskepersonen. «Det finnes ikke noe så hellig (hieron) som mennesket, hvis natur Gud selv deltok i.»[13] Vi strever etter menneskelig verdighet, beskyttelse av menneskelig frihet og rettferd, mens vi godt vet at «sann fred kommer fra Gud»,[14] at mysteriet om det guddommelige Ords Inkarnasjon og at gaven av menneskets guddommeliggjøring åpenbarer sannheten om frihet og menneskets guddommelig skjebne.

I Kirken opplever vi frihet ved Kristus, i Kristus og med Kristus. Og denne på frihetens fjelltopp står kjærligheten «som ikke søker sitt eget»[15] men er «av et rent hjerte».[16] Enhver som setter sin lit til seg selv, søker sin egen vilje, og er selvforsynt — enhver som søker guddommeliggjøring alene og gratulerer seg selv — tenker bare på seg selv og sin individuelle selvkjærlighet og selvfornøydhet; en slik person ser bare på andre som en nedsettelse av individuell frihet. Frihet i Kristus er derimot alltid vendt mot ens neste, alltid vendt mot den andre, og taler alltid sannhet i kjærlighet. Den troendes mål er ikke å hevde sin rett, men å «følge og oppfylle Kristi rett»[17] med ydmykhet og takk.

Denne sannheten om livet i Kristus, uten frihet som kjærlighet og kjærlighet som frihet, er hjørnesteinen og forsikringen for menneskelighetens fremtid. Når vi bygger på dette inspirerte etos, er vi i stand til å konfrontere verdens store utfordringer, om ikke bare truer vår velvære men vår overlevelse.

Sannheten om «Gudmennesket» er vårt svar til den modere «menneskeguden», og bevis på vårt evige reisemål, slik det forkynnes av Den ortodokse kirkes Hellige og Store Konsil (Kreta, 2016): «Den ortodokse kirke kommer den moderne verdens ‘menneskegud’ i møte med ‘Gudmennesket’ som den endelige målestokken for alle ting. ‘Vi taler ikke om et menneske som har blitt guddommelig, men om Gud som har blitt menneske.’ Kirken åpenbarer den frelsende sannheten om Gudmennesket og Hans Legeme, Kirken, som det frie livets kjerne og modus, den som «taler sannhet i kjærlighet», og som deltakelsen her på jord i den oppstandne Kristi liv.»

Det guddommelige Ordets inkarnasjon er bekreftelsen og sikkerheten om at Kristus personlig veileder historien som en reise mot himmelriket. Så klart er Kirkens reise mot himmelriket, som ikke realiseres langt fra eller uavhengig historisk virkelighet, har aldri vært foruten vansker. Allikevel, er det midt i slike vansker at Kirken vitner til sannheten og utøver sin helliggjørende, pastorale og forvandlende misjon. «Sannheten er Kirkens søyle og grunnvoll … Kirken er universets søyle … og dette er et stort mysterium, et guddommelig mysterium.»[18]

Søsken og barn i Herren,

La oss sammen feire — med nåden til det guddommelige Ord, som tok bolig i oss, og med fryd og fullkommen glede — Julens høytid, som varer i tolv dager. Fra Fanaren ber vi at vår Herre og Frelser — som ble kjød i sin kjærlighet for alle mennesker — vil i løp av det kommende nye året gi alle fysisk og sjelelig helse, samt fred og kjærlighet for hverandre. Må Han beskytte sin hellige Kirke og velsigne dens tjenesteverk for Hans allhellige og høylovede Navns ære.

Julen 2017
+ Bartholomeos av Konstantinopel
Deres trofaste forbeder foran Gud

Skal leses i kirken under den Guddommelige Liturgi på 1. juledag, etter lesningen fra Det hellige evangelium.

---

[1] Gregor Teologen, Preken XXXVIII over Theofania, dvs. Frelserens Fødsel, ii, PG 36, 313.

[2] Johannes 10, 14.

[3] Siste Doxastikon fra Julens Storvesper.

[4] Nikolaos Kabasilas, Kristi Liv, vi, PG 150, 657.

[5] Ibid., vi, PG 150, 660.

[6] Johannes Damaskinos, En Nøyaktig Fremstilling av Den ortodokse tro, iii, 1, PG 94, 984.

[7] Maximos Bekjenneren, Diverse kapitler om teologi og økonomi om dyd og last, 12, PG 90, 1184.

[8] Ibid.

[9] Kolosserbrevet 1, 26.

[10] Apostlenes Gjerninger 4, 12.

[11] Iambisk Katavasia til Kristi Dåp, Ode VIII.

[12] Basilios den Store, Preken over Kristi Fødsel, PG 31, 1472–73.

[13] Nikolaos Kabasilas, Kristi Liv, vi, PG 150, 649.

[14] Johannes Gullmunn, Om 1. Korinterbrev, 1. Preken I, PG 61, 14.

[15] 1. Korinterbrev 13, 5.

[16] 1. Brev til Timoteus 1, 5.

[17] Theotokion, Lovprisningenes Aposticha, 12. oktober.

[18] Johannes Gullmunn, Om 1. Timoteus, Preken XI, PG 62, 554.